Min første guru

Guruer er mennesker som viser vei, som forteller deg om livet, om det åndelige om etikk og om livskvalitet. Du møter dem en gang i blant, og du vet det ikke før du har blitt bedre kjent med dem og opplever en forståelse av noe større, av noe ubeskrivelig som gir livet ditt en fornuftig mening på flere plan. De fleste av oss har møtt guruer, men vi skjønner ikke riktig at de faktisk er det. Vi kan henge med en guru et helt liv, og fortsatt ikke ha noen som helst tanke på at dette er en veileder, et menneske som bidrar, og som gir deg forståelse og innsikt. Min første guru dukket på et sted jeg minst ventet det. Til gjengjeld gikk det ikke lang tid før jeg skjønte hvilket hav av kunnskap, godhet og forståelse denne guruen skulle ha å si for meg videre i livet. Her er historien om henne. Det var tidlig morgen på en av Oslos offentlige skoler, og min aller første undervisningsdag. Jeg hadde allerede deltatt to dager på lærerkurs og planlegging med mine nye kollegaer, og må vel ærlig innrømme at det som nyutdannet, overentusiastisk pedagogspire ikke var så mange som tok i mot meg med veldig åpne armer. I det hele tatt en ganske trist affære. Men man tilpasser seg jo, og det aller viktigste er undervisning og elever. Kolleger kan være et pluss, eller de kan være helt nøytrale. Denne gangen valgte jeg nøytralstrategien. Det skulle vise seg at den ikke holdt veldig lenge. Klokken 7:30 på lærerværelset skuet mitt nysgjerrige blikk en dame som satt i lotusstilling med lukkede øyne. Jeg ble stående og betrakte henne lenge og vel, og så vel nærmest ut som et spørsmålstegn da en av de andre kollegaene brøt stillheten og sa. «Evelyn mediterer. Ikke noe å gjøre med det.» Klokken 8:00 begynte første time, og det var da jeg fikk blikkontakt med henne. Vi stod der på trappen begge to og skuet utover skolegården etter elevene vi skulle ha i første time. Men det var tomt. Ingen elever hadde møtt fram. Vi trakk oppgitt på skuldrene, og gikk rett inn på lærerværelset der vi satte oss ned med kaffekoppen. Praten mellom oss satt løst, og det varte ikke lenge før vi hadde en sterk forbindelse. Evelyn kunne vært moren min. Aldersforskjellen spilte ingen rolle. Jeg ønsket å finne ut mer om henne. Hun fortalte om et rikt liv og lange og spennende reiser til steder jeg ikke kunne drømme å nå med lærerlønna på den tiden. Spesielt ville jeg høre om meditasjon, om India om Maharishi Mahesh. Det ble ikke nok tid før skoledagen begynte for alvor. Dermed var det duket for mange møter med Evelyn på kveldstid og i helger. Evelyn praktiserer Transcendental Meditasjon ™, og har kommet svært langt i utviklingsprosessen. Hun kan med stolthet kalle seg en «Sidah», og det betyr at hun har gjennomført den ultimate meditasjonsopplæringen. Hun praktiserer hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Man merker det på henne. Hun er rolig, fornøyd og ikke minst har mange tanker om det åndelige liv. Evelyn avviser mine forsøk på at hun er buddhist eller hindu. Det er det som er så flott. Hun er alt mulig. Hun er religiøs, men tilhører ingen ting. En dag viser hun meg en bok skrevet av en amerikansk meditasjonsguru, en annen dag kan det være bøkene som heter «Conversations With God». Religion er bare et behov for å systematisere. Evelyn prakker ikke sin tro eller sine tanker på noen. Hun vet med seg selv at det hun tenker og tror er rent personlig og at det er for hennes eget liv. Jeg måtte be pent om å bli introdusert til Transcendental Meditasjon. Hun bare henviste til dem som lærer det bort, men måtte innrømme at hun var lykkelig da jeg valgte å lære meg det. Jeg har ikke angret. TM har gitt meg meget gode opplevelser og har stabilisert livet mitt på en god måte. TM i tillegg til et par guruer gir et godt og åndelig perspektiv på livet. Evelyn og jeg har vært innom de fleste tema, og i mitt buddhistliv har hun virkelig bidratt med mange svært gode innspill og tanker, selv om hun langt i fra er buddhist.