John - troen på Guds helende kraft

En halvtimes kjøring på Route 138 langs Île d’ Orléans vil man legge merke til en gedigen katedral omgitt av flere store parkeringsplasser, et par fast-foodrestauranter og de hyggelige, helt typiske for Canada «dépanneurs», eller «convenience stores». Ste Anne de Beaupré er navnet på denne lille byen. I tillegg til den største menneskeskapte strukturen midt i Guds enorme fjell, elve- og skogsstrukturer i dette området, finnes en rund bygning, Cyclorama de Jérusalem, der man kan gå flere runder rundt for på se hele Jesu’ lidelseshistorie. Maleriet er malt rundt innsiden av bygningen og er noe sånt som 110 meter.

Ste Anne de Beaupré er ellers full av større og mindre kirker. Jeg talte noe sånt som 8 stykker i tillegg til megakatedralen. Her må folk virkelig ha troen i orden, tatt i betraktning at det er lite å hente av statlige midler for tro og tvil i Canada. Vi havnet opp i denne lille byen ved en ren tilfeldighet. Som vanlig på feire leier vi gjerne bil et par dager for å få med oss hva som foregår litt utenom allfarvei. Så ser vi altså disse «dépanneurs» fra veien, og finner ut at ja, vi er vel litt tørste, så litt Perrier og en kopp kaffe hadde vel passet bra. Kirker er det jo over alt, så ingen av oss tenkte noe spesielt over denne katedralen som tok opp mesteparten av plassen ved foten av Mont Ste. Anne. Jeg kjørte, svingte over Route 138 i et lyskryss og kom meg inn i hovedgata opp mot landsbyen og alle butikkene. Det var vel da jeg skjønte at dette ikke var det lureste stedet å stoppe akkurat i dag. Langs innkjørselen var det linet opp med ungdom i uniformer som viste vei til nærmeste ledige parkeringsplass. Her var det like fullt med biler, vans, busser, traktorer, campingvogner, motorsykler, sykler og mopeder som en hvilken som om det skulle være midt i morgenrushet i Ciudad de México. Og da jeg åpnet vinduet og stilnet airconditioningen, følte jeg meg enda mer hensatt til akkurat Ciudad de México. En megahøy, gjallende høytalerstemme messet ut om Guds godhet om Jesus Kristus, Jomfru Maria, healing powers og så videre på spansk. Etter noen minutter ble det gjentatt på engelsk, så på fransk. Og så satte han i gang på nytt på spansk. Voldsomme greier. Hele byen var fylt av denne stemmen. Stemmen fra katedralen. Den skingrende høyttalerstemmen. Her ble alle fylt av Guds miskunn.

Gutta i parkeringsdresser fortsatte sin jobb med å veive og vinke og lage grimaser slik at jeg skulle skjønne hvor jeg jeg kunne finne en parkeringsplass. Jeg endte opp på et jorde utenfor byen sammen med en haug av vans fra forskjellige stater i USA, prøvde å huske terrenget og bilene rundt vår bil til seinere, og så la vi av gårde inn til sentrum av Ste Anne de Beaupré. Vi var ikke de eneste som la av gårde. Her var det fullt av mennesker av alle slags aldre, farger og ikke minst skavanker. Jeg har aldri sett så mange krykker, stokker og rullestoler på en gang. Samtlige hadde et mål for øyet, så vi bare fulgte køen mot katedralen. Ved katedralplassen er det første man legger merke til «Chambre de Bénédiction». Her var køen lengre enn køen til «Montezuma’s Revenge» i Disney World. Dette er stedet der du får velsignet nøkkelringen, smykket, suveniren du måtte ha kjøpt, eller der du får velsignet deg selv av en prest. Stakkars prester, de hadde nok å gjøre denne dagen. Fra velsignelsesrommet går folkemassen videre til den gedigne plassen foran katedralen, og opp og ned trappene inn til herligheten løftes rullestoler, hinkes det på krykker og stokker til den store gullmedalje. Alt til akkompagnement av denne Stemmen fra Ste Anne de Beaupré som gjaller utover på tre språk. Litt av et syn.

Jeg må sette meg ned å tenke. Må meditere litt. Det rare er at jeg føler en slags ro midt i all ståheien. En ro i sinnet, noe ubeskrivelig stille. Det er kanskje ingen bombe. Når så mange samles og tenker positive tanker, er fylt av åndelighet er det kanskje ikke så rart at man føler velvære, godhet, avslapning. Jeg tar meg like godt en halvtimes meditasjon. Der og da. Midt i folkehavet blant Stemmen som gjaller og alle rullestoler og krykker. Og det fungerer. Så er tiden inne for å finne ut mer av dette her. Jeg griper tak i en forbipasserende rullestoltriller som kommer med en ung mann som er sterkt angrepet av osteoporose, eller beinskjørhet. Faktisk noe av det verste jeg har sett. Han er helt krum, sitter skeivt i rullestolen, kan ikke reise opp ryggen, ser bare rett ned. De vil mer enn gjerne fortelle om stedet, og velsignelsene om healingen om alle som kommer til Ste Anne de Beaupré til amme tid hvert år i juli for å velsignes og for å heales. De spør om jeg har sett rommet der alle krykkene og stokkene står. Det er nemlig stedet det all de som er blitt friske har satt igjen sine hjelpemidler før de reiste hjem. Og det er ikke få. Men hva med deg da, John, spør jeg, blir du noe bedre av dette?

John prøver å se meg inn i øynene, men klarer det ikke. Jeg må liksom se ned, vri meg litt for å få øyekontakt. Så forteller John at han har hatt osteoporose i 20 år. Han er 100 % lenket til rullestolen, og at han brekker noe ved den minste belastning. Han er oppdratt strengt katolsk, og har en udiskutabel tro på Guds frelse. Jeg utfordrer ham ikke på det, men vil gjerne vite mer om ham og livet hans. Han forteller videre at hans lokale menighet i Upstate New York samler sammen penger sånn at han hvert år kan prøve «The Healing Powers og Ste Anne». Han får med seg Joshua, mannen som triller ham rundt i rullestolen og sørger for hans daglige pleie. Han reiser hvert år, polstret fast i baksetet på Joshuas bil med madrasser og maskeringsteip for å slippe å brekke noe dersom dersom det må bråbremses eller lignende. Vel framme i Ste Anne de Beaupré bor de på motell en uke og er med på hele festivalen. «Nei, jeg er ikke «healet» ennå», sier John. «Jeg vet at jeg har «faith», jeg vet at Gud hører meg. Jeg snakker med ham hver dag. Og jeg får svar. Jeg vet at dette er min utfordring i livet. Jeg vet også at jeg kommer til å bli helt frisk. Hele menigheten er med meg, alle ber for meg. De jobben jeg kan gjøre, gjør jeg godt. Jeg er prestens medhjelper. Jeg finner passende tekster i Bibelen til alle gudstjenestene sammen med ham. Jeg snakker med mange i menigheten som tviler. Når de ser meg og mitt pågangsmot blir de motiverte. Jeg får lov til å jobbe to timer hver dag. Det er en stor glede. En gave. Gud sørger for meg.» Jeg blir målløs. Og det skal mye til før jeg blir det. Det står respekt av John. Enormt. Og han er god. Han vil bare det beste for alle. Religionen har reddet ham. Jeg ser det. Dette gir ham et innhold i livet, en motivasjon til å stå på, til å gå videre. Jeg må spørre ham om han merker bedring mens han er her. Der er han ikke i tvil. "Jo, selvfølgelig gjør jeg det", sier han. "Jeg føler meg sterkere. Per i dag har jeg ingen brudd. Etter besøkene her har det gått lang tid før jeg har fått noen. Knoklene blir sterkere. Jeg vet det. I fjor klarte jeg å sitte oppreist. Jeg satser på det i år også. Det går sikkert noen dager." "Kjære bror", avslutter han, «Thank you so much for showing interest in me». “God Bless You”. Så trilles han av gårde, løftes opp av to sterke men som er ansatt for nettopp dette og forsvinner opp trappene til katedralen.

Jeg finner Morten på apoteket. Vi tar en spasertur i folkehavet, lytter til Stemmen, og finner ut at kaffekoppen og vannet like godt kan inntas på stedets Fast Foodstore. Da slipper vi i hvert fall å vente så lenge. De fleste pilegrimene spiser ved katedralen, eller så lager de seg en piknik på parkeringsplassen, i bilen eller i campingvogna. Jeg merker at jeg er fylt med en dyp respekt for disse menneskene, og håper virkelig at de får noe igjen for alt dette her. I det vi kommer inn på Fast Foodbutikken merker jeg med tydelighet kontrastene. Her er det møte i tjukkebolleklubben. Foran kassa står de, «the obese», virkelig altså. Des om spiser seg fra sans og samling. Det er trist, emn jeg merker at jeg får Tante Posetakter. Her står folk i kø for å bli healet med alle slags grusomme sykdommer og skader, og rundt hjørnet spiser en del folk seg sjuke. Det er ikke sånn at disse brettene er fylt med en hamburger og en liten coke. Neida, to store, en megacoke og XXL-French Fries. Jeg mister lysten. Vi snur i døra og går tilbake til bilen. Forbi mennesker som ikke kan gå, som bruker oksygenapparat og som har falt ned på knærne i bønn. I dag ble dagen da jeg setter ekstra pris på å være frisk. Jeg takker Gud og Universet for det.