Finsk-ugriske språk er noen kule språk med en rekke særtrekk. Egentlig burde vi alle lære ett av dem for å skjønne mer av hvordan forskjellige språk er bygd opp. Dessuten er både finsk, estisk og ungarsk nydelige språk. Estisk er min favoritt! Disse språkgruppene er en språkgruppe innen den uralske språkfamilien. Sammen med baskisk, tyrkisk, maltesisk og grønlandsk er de finsk-ugriske språkene de eneste språkene i Europa som ikke tilhører den indoeuropeiske språkfamilien.
Finsk – ugriske språk er såkalt syntetisk - agglutinerende språk. Det betyr at grammatikken ofte føyes til selve ordstammen. Altså skal du til et sted, vises dette ved at ordet får et tilføyelse som viser at det er dit man skal. De føyes også sammen på en måte som gjør det vanskelig å se hva som er hva i et enkelt ord. Et godt eksempel på et agglutinerende språk er tyrkisk. På tyrkisk sier man ev for hus. Skal man ha flere hus legger man til flertallsendelsen – ler. For å vise fra et sted legger man til –den, som er en ablativform. –im er eieform i første person entall (altså min/mine). Dermed vil fra mine hus bli evlerimden. Ett ord rett og slett. Dette er typisk for denne type språk. Det grelleste eksempel på hvordan et agglutinerende språk virker er for eksempel i inuitspråket. Dersom man ønske rå si Jeg har aldri sagt at jeg ville reise til Paris, ville inuitene ha sagt: Parilarumaniraalauquisimanngittunga! Inutisk er så sterkt syntetisk at man har kategorisert det som polysyntetisk. En del av dette finner man igjen i de finsk-ugriske språkene, men ikke på langt nær så mye som her.
Analytiske språk, er språk som har få eller ingen bøyningsformer og derfor for en stor del uttrykker grammatiske forhold ved ordstilling og funksjonsord (preposisjoner, hjelpeverb osv.). Dette er normalen i Vesteuropeiske språk. De ekstreme tilfellene uten bøyningsformer kalles isolerende språk.
Noen av de største finsk-ugriske språka er ungarsk, finsk, estisk, syrjensk og nordsamisk. På kartet under ser du den geografiske fordelninga av de finsk-ugriske språkene:
Av de kjente språkene i Europa er det sånn at estisk og finsk er ganske like språk. Det betyr at estere og finner til en ganske høy grad kan forstå hverandre. Men språkene er mer forskjellige enn norsk, dansk og svensk. Under Sovjettiden så esterne mye på finsk TV. Dermed lærte de å forstå finsk veldig godt. Man kan vel påstå at esterne forstår bedre finsk enn finner forstår estisk. Ungarsk kommer som et helt spesielt språk som er uforståelig også for finner og estere. Men når det er sagt er mye av språkenes oppbygging ganske lik. Språktrekkene som man finner igjen i alle språkene er at de bruker veldig mye suffikser. Det betyr at ordene blir lange, fordi man legger på endinger for å vise kasus, tall, betydningsendring osv. Språkene har nesten ingen preposisjoner, men benytter seg av kasus. Alle vet at vi som har lært tysk brukte mye tid på å lære de 4 kasusene de har. På finsk-ugriske språk har de mellom 12 og 14 kasus som langt på vei erstatter preposisjonsbruk. Preposisjonen kommer til syne som kasus, som legges på ordet som et suffiks. Grammatisk kjønn finnes ikke, og de har ofte kun ett pronomen for han/hun. Du hører det når en ungarer snakker engelsk. He og shebruken går helt om hverandre. Ungarsk er dessuten svært utbredt i landene rundt Ungarn. Etter 1.verdenskrig mistet Ungarn 2/3 av sine landområder, og store etniske grupper med ungarere ble boende i Romania, Serbia og Slovakia. Spesielt i Romania og Slovakia har de behandlet sine minoriteter dårlig opp igjennom tidene.
Commentaires