Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Undredal – et lite under

Undredal er Aurlandsfjordens kanskje vakreste lille eventyr. Det skjer ikke så mye i Undredal, men den lille bygda med intet mer enn 100 fastboende er en hel spesiell opplevelse. Og for meg personlig var den enda mer spesiell enn for de fleste andre. Det var jo tross alt bare helt tilfeldig at jeg oppdaget Undredal. Ute på tur langs Aurlandsfjorden på motsatt side av Undredal begynte jeg å lure på hvorfor det ikke var noe bebyggelse på den andre siden av fjorden. Det var det fjell og fosser og ikke noe mer. Men så – der langt borte kunne jeg skimte noen hus helt nede ved vannkanten. Mitt vertskap forklarte at det var den lille “bygdi” Undredalen, og at den hørte til Aurland kommune. Da var det gjort. Dette måtte utforskes.

Undredal var fram til 1988 et veiløst samfunn. Undredølene brukte masse tid og ressurser på å få veien sin, blant annet ved flere revyer, turer til Oslo for å snakke politikerne til rette, og endelig da i 1988 fikk de vei helt fram til bygda. Men veien er ikke akkurat noen E6 der den slynger seg smalt nedover Undredalen med noen møteplasser med jevne mellomrom. Turistbusser tar hele veien og litt til, så her gjelder det å være årvåken bak rattet.

Undredal er en vakker liten bygd med et lite hotell, et servicesenter med dusj og vaskemuligheter for besøkende, en kafe og en butikk som selger spesialiteter som geitost, hvit geitost, geitepølse og lignende. Ikke noe å skrive hjem om. Geitost er som kjent vondt å spise og direkte usunt. Og geitepølse – ja det blir problematisk! Anyway, hovedattraksjonen i Undredal er den lille, vakre stavkirken. Det er verdens minste stavkirke, og den er i bruk den dag i dag. Undredal er fort gjort, men absolutt et must hvis man ønsker å se en vakker liten bygd i Aurlandsfjorden.

Undredal blir et viktigere must når man møter de 600 andre innbyggerne i bygda. Her vandrer nemlig intet mindre enn 600 tamme geiter fritt om kring, og dette er vel de mest kosete dyra jeg har møtt. Jeg stoppet selvfølgelig bilen der de lå, midt i veien og nektet å flytte seg. Da var min lykke gjort. Flere av dem kom for å få kos, hoppet opp som hunder med forbeina og ville kose masse, nese mot nese – og de ga seg ikke. Det ble kjøpt brød, og da ble de selvfølgelig enda mere kosete. Folkens, dette er Undredalens attraksjon – reis dit og kos med geitene!