Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Sights in Cool Ottawa

Ottawa ligger i provinsen Ontario, men det er bare så vidt. På den andre siden av Ottawaelven ligger Québec med byen Gatineau. Gatineau er etter hvert blitt en del av Ottawa, eller er det Ottawa som er blitt en del av Gatineau? I alle fall, man klarer seg godt med fransk i Ottawa, og det skulle bare mangle. Dette er Canadas hovedstad. Og det er en hovedstad folket kan være stolt av. 900 000 innbyggere befolker Ottawa. Sentrum er lite og kompakt, så det er en enkel og grei by å bedrive sightseeing i. Kommer du i tillegg fra Europa er du interessant for ottawanerne. De vil gjerne lære om andre land. Riktignok finnes det intet mindre 229 ambassader i Ottawa, så det burde være gode muligheter for kontakt med utlendinger. 229, det tallet fikk jeg av guiden om bord på amfibiebussen, og fikk ikke fred i sjelen før jeg var koblet til internett. Hvordan kan en by ha 229 ambassader når det bare er 201 land i verden? Svaret er enkelt. Guiden tok feil. Ottawa har 215 ambassader. De 14 ambassadene som overstiger uavhengige land er delegasjoner, representasjonstkontorer for land om ikke er uavhengige, men som nyter en spesiell status. Dermed har områder som Aruba, Palestina, Irakisk Kurdistan, Puerto Rico og så videre «ambassader» i Ottawa.

Vi ankom Ottawa med tog fra Montréal. Toget tar to små timer, og man går rett inn på bussen som tar en til Ottawa sentrum. Her, som ellers i Canada, må du betale med eksakt sum i «coins», ellers må du betale for mye for billetten. «No change» var bussjåførens tydelige signal, så her var det bare å betale noen dollar for mye. Til gjengjeld fikk vi billetter som gjaldt en hel dag, og det kom faktisk godt med. Jeg hadde nemlig fått for meg at Ottawa måtte ha et gammelt sentrum som man lett la merke til i bussen.  Så hver gang bussen stoppet tenkte jeg at nei, ikke ennå. Vi endte til slutt opp «In the Middel of Nowhere», en slags kjedelig suburb med stygge Ammerudblokker og en busstasjon som ligner på jernbanestasjonen på Holmlia. Da jeg det det opp et lite lys. Vi har faktisk passet sentrum. Som de hyggelige menneskene kanadiere er, kom det flere bort til oss og lurte på om vi var «lost», eventuelt hvor «lost» vi var. Med enkle forklaringer fant vi lett fram til riktig buss og kom oss til sentrum. Men, til tross for en ekstra time i buss: Intet er bortkastet. Nå har jeg sett en ekte kanadisk suburb.

Bussen stoppet på broa ved et enormt kjøpesenter – the Mall. Beskjeden var å gå igjennom helle dette kjøpesenteret for å komme ut til BayWardMarket, et enormt marked der lokale farmere tilbyr alle mulige økologiske og ikke-økologiske produkter. Du kan kjøpe for å nyte der, eller kjøpe med hjem. Enorme salgsboder pryder plassen og gatene oppover og nedover. Her finnes bær av alle slag, blåbær, rips, stikkelsbær, bjørnebær, bringebær, jordbær, alle mulige slags frukter og grønnsaker, sunne småhaier, øl, melkeprodukter, hjemmelaget såpe og intet mindre enn 1200 lokale ostesorter.

 Rundt salgsbodene høres musikk fra de mange svært flinke gatemusikantene som underholder. Å ja, de er faktisk veldig flinke. Jeg ble stående lenge ved et par å mimre tilbake til tiden med Adult Contemporary Hits, Christopher Cross, Boz Scaggs, Carpenters. Nydelig! På kafebordene sitter det tett i tett med folk og nyter sine kanadiske øl eller en belgisk Stella Artois. Jeg kunne blitt værende lenge.

Men pliktene kaller. Er man i Ottawa må man få med seg mer. For det første: Asics joggesko skal være billigere i Canada, så jeg fikk kjøpt et par. Kun 150 kroner å spare, men modellen er unik for Nord Amerika, så det var verdt det. På den andre siden av brua ligger Parliament Hill med sitt Peace Tower. Her befinner de som styrer Canada seg, og det har de gjort siden Queen Victoria bestemte at Ottawa skulle være hovedstaden. Utsiden av Parlamentsbygningene ser ut som London Anno 1615, mens innsiden ser mer ut som settingen til en Harry Potter film. Vel verdt å ha sett. Morsomme historier dukker opp her også: Flagget, øverst oppe på parlamentsbygningen senkes hver kveld. Dagen etter heises et helt nytt flagg. Flagget fra kvelden før gis bort til den søm ønsker det helt gratis. Det sendes faktisk uten portokostnad ti den som ønsker det. Så, jeg ville ha et flagg, og stilte opp i køen på det lille avlukket der man kunne bestille et. OK – sa damen, du skal få tilsendt et flagg. Du må bare vente på tur. Ja takk, sa jeg, det kan kanskje ta noen år? Cirka 82 år fra i dag svarte damen. Jeg har riktignok bestemt meg for å leve lenge sammen med mine seks fugler, men her tror jeg ikke regnestykket går opp! 51 + 82, hm. Det blir mange år. Jeg signa opp for sikkerhets skyld da. Damen i den lilla «bua» fortalte meg også at Ottawa er egentlig helt feil navn på byen. Den skulle egentlig kalles opp etter en indianerstamme som befolket området, Atowoa eller noe sånt, men datidens engelske dronning hadde misforstått navnet og skrev på papiret at byen skal hete Ottawa og den skal være Canadas hovedstad. Hverken indianerne eller kolonistene torde å si i mot dronningen, enda mindre torde de å påpeke at hun hadde skrevet feil. Dermed ble det bare sånn at byen heter Ottawa.

Jeg er ikke opptatt av museer, som mange kanskje vet, men jeg synte jeg måtte. Ikke minst på grunn av reisefølget som har et litt annet forhold til den slags. Dealen er som regel: «Jeg blir med på to museer, men det må ikke ta mer enn en time på hvert». Vi fant ut at Museum of Civilization er nødvendig, det samme er kanskje National Art Gallery of Canada. Førstnevnte har en utrolig flott arkitektur, og ligger i franskspråklige Gatineau. Konklusjon: Begge museene var verdt mer enn en time hver. Jeg trivdes faktisk. Flotte forklaringer, Helt spesiell kunst.

Ottawa kan også skilte med enorm variasjon i restauranttilbudet. Her finnes inspirasjon fra det globale kjøkken, mer enn noe jeg har opplevde i noen annen by. Det ble vanskelig å velge. En av buddhistene jeg mediterte sammen med mente at Zen Kitchen måtte være noe for meg. Så det ble Zen Kitchen til lunsj. Og det er en veganerrestaurant med alle de begrensinger det må bety. Atmosfære og mat var helt fortreffelig. Hit vil jeg tilbake. Senere den dagen ble det middag på et sted som heter Freshii. Og det slo alt jeg har vært på. Seriøst – den restauranten burde hete Svennie. Det finnens bare et fåtall av dem i Nord Amerika, men altså en av dem er trygt plassert i hjertet av Ottawa. Her er nemlig konseptet sånn at man får en liste delt opp i forskjellige sorter mat – for eksempel: bær, grønnsaker, frukt, kjøtt (bare hvitt kjøtt merket jeg meg), fisk, oliven, nøtter, ost, dressing og så videre. Så setter du bare et kryss på det du vil ha i din salat, og på 5 minutter får du den vakkert dandert og tilrettelagt. Tenk da, her kunne jeg komponere en salat med blåbær, bringebær, jordbær, oliven, hvitløk, valnøtter, tomat, babymais, bønner, kål, blodappelsin. Så tar man dobbelt opp av det man liker best. Helt utrolig bra konsept. Og Freshii satser helse. All maten er økologisk!

 

Det nye konseptet for denne sommeren måtte følges, så det ble en to timers lang guided tur i byen med buss. Den eneste forskjellen her var at de kunne tilby Amfibuss. Altså en buss som går like godt på veien som på elven. Dermed fikk vi se og lære om Ottawa både på land og i vannet. Guiden plapret i vei på engelsk og fransk. Etter en times kjøring, skled bussen ut i Ottawaelven. Skremte vekk et par hundre Canadagjess. Og ble til en båt. Rett før den traff vannet forlot sjåføren bussen og en kaptein steg om bord. Fantastisk! Her blir alle regler fulgt. Så fikk vi guided tur mens bussen seilte rundt på vannet. Flott utsikt til parlamentet og til begge sider av Ottawaelven. Den største attraksjonen er nok Rideaukanalen.

Rideaukanalen slår det meste! Den står på World’s Heritage List, er 200 kilometer lang og består av et intrikat slusesystem som gjør at båter kommer seg helskinnet helt ned til Kingston. Om vinteren blir dette slusesystemet til en enorm skøytebane som fylles opp av ivrige innbyggere hver eneste dag. Dagen ble avsluttet på en av Ottawas koselige jazz-funkbarer. Som seg hør og bør i Canada – her ble det konsumert et par Stella Artois.