Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

She Works Hard for the Money

Den merkeligste tradisjonen overalt i Belgia er dodamene. Som regel er de middelaldrende damer som sitter på en stol foran et lite bord og tar i mot en penger fra alle som skal inn å gjøre sitt fornødende. Før man får slippe inn, må man altså betale litt. Til gjengjeld får man en prikkfri og skinnende ren do, intet søl på verken toalettsete eller i pissoaret – og det er alltid såpe og papir tilgjengelig.

I det jeg så henne kom ordene fra Donna Summers hit” She Works Hard for the Money”. Denne sangen skal hun visstnok ha blitt inspirert til å skrive da hun møtte en dodame i Los Angeles som faktisk ikke gjorde så mye mer enn å cashe inn dopenger. Doen Donna Summer gikk på var i følge henne ikke spesielt ren. Derfor brukte Summer ironi: She Works hard for the Money.

Dodamen på den hyggelige cafeen Kunstmeir i Antwerpen smiler  alltid til alle gjester og takket pent for de 50 cents hun fikk for hvert besøk. Hun er alltid  raskt inne på doen og rengjør den etter hver eneste gjest. Hele hennes utseende innbyr til å slå av en prat, og hun prater gjerne. Hun prater med dem som trenger å trøstes, med dem som har drukket en øl for mye, med menn, kvinner, gamle og unge. Derfor har hun som den eneste dodamen jeg har møtt en ekstra stol ved bordet som innbyr til å sette seg ned og slå av en prat mens den ene nødige etter den andre legger 50 cents i skåla og går inn for å gjøre sin business. Det blir hyppige avbrudd i samtalene, fordi Gretta er nitid når hun er på jobb. Etter hvert besøk må hun inn å sjekke om alt er i orden inne på toalettene. Klorflaska og skurebørsten står klar, og hun hopper opp når noen er ferdige. Da bærer det rett inn på do for å se at den er ren til neste gjest.

Når Gretta har god tid flyter praten friere, og hun dropper vær og vind og prisene på Vogelmarkt. Gretta er spennende. Hun har en opplevelsesrik fortid som mange antwerpere etter hvert er blitt kjent med. «De kommer til og med tilbake for å prate. Ikke for å gå på do», sier Gretta med et smil om munnen.

Gretta er opprinnelig fra Storhertugdømmet  Luxembourg. Hun elsker det lille landet sitt og forteller mer enn gjerne om oppvekst og ungdomstid i den lille byen Vianden nord i landet, omgitt av Ardennenes  åser og skoger. Hun forteller om familie, venner og kjæresten sin Marco som var hennes store kjærlighet, deres planlagte kjærlighetsbryllupp, deres to barn før ekteskapet og om solide jobber i Luxembourgs bankvesen, der lønningene syntes å stige like langt oppover som Jack’s bønnestengel. Hun blir ivrig og glemmer at fire damer har betalt, passert og gått ut igjen. Hun gir meg klorflaska og spør om jeg kan sjekke to doer, så tar hun de to andre. Ja, så har jeg blitt domann også. Mye rart på reiser, tenker jeg.

Gretta fortsetter, men det aner meg at fortellingen er i ferd med å ta en annen og uventet vending ganske snart. Og det gjør den. Hun blir trist, snakker saktere, glemmer flamske ord. Må slå over på letzebuergesch. Så lyser hun opp. «Schwätzt dir letzebuergesch meen Frëiend?»  Ja, jo , jeg kan jo det, svarer jeg litt usikkert på min relativt rustne letzebuergesch.  Da blir det slutt på dojobben. Hun tømmer resolutt skåla for penger, putter dem i en pose, rydder sammen boka hun leste, tar tak  i jakke og veske og geleider meg ut på Antwerpens flotte gågate. « Du blëewst héi, ëch kommen ouwer fënnef Minuten». Så står jeg der og blomstrer da, mens hun er inne på cafeen og ordner ett eller annet.

Hun vil ha meg med på hjemmelaget luxembourgermiddag. Hun vil lage judd mat spezibounen og hun vil fortelle mer. Har jeg noe valg? Vi tar trikken til Linkeroever. Skravla går, og jeg elsker språket hennes. Det er merkelig hvor fort man kommer inn i språk man en gang har kunnet. Den lille trikketuren gjorde susen. Jeg følte meg plassert tilbake til en happy ungdomstid da jeg gikk på skole i Luxembourg.

Grettas leilighet var liten, men var et hjem. Et godt hjem, med gammeldameblomster i vinduene, ikke et støvkorn noe sted, koselige flamske pynteduppeditter med sånn Delfts Blauwmønster og litt tungt brunaktig møblement. Hun plasserte meg i sofaen, skjenket et glass Moselvin fra Luxembourg, og satt i gang med matlaging.

Ettermiddag ble til kveld, kveld ble til natt. Gretta har virkelig et liv bak seg som de fleste bare kan drømme om. Om man ønsker å oppleve det hun gjort er tvilsomt. Men kjedelig og monotont har det ikke vært.  Når Svennie.no har fått 200.000 besøkende kommer fortsettelsen- eller Grettas stormende liv.