Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

She Works Hard for the Money – del III

Grettas liv blir snudd helt på hodet etter kvelden i Brussel, og det samme blir Marcos trygge diamantliv i Antwerpens jødekvarter. Det er nå Grettas historie begynner å ligne på en slags TV serie med Seasons 1 – 5, based upon a true story. Hun stopper ikke opp. Skravla går, og jeg er fascinert. Fascinert av at dette er mulig, at dette faktisk har skjedd henne. Marco og Gretta ble hodestups forelsket, sjekket inn på samme hotellrom denne lørdagskvelden, mistet jomfrudommen uten å ha den minste peiling på hva de egentlig holdt på med, og lå bare og holdt rundt hverandre hele søndag. Siste tog til Luxembourg gikk klokken 20.00, og det passet med 20.00 toget til Antwerpen. Det var en lang og tårevåt avskjed, som om de hadde kjent hverandre i flere tiår, og det endte med at Marco ble med Gretta til Luxembourg bare for å følge henne hjem til døra.

De visste begge to at dette kom til å bli problematisk. Allikevel bestemte Gretta at Marco fikk være med henne hjem, møte far og mor, og overnatte til mandag. Det var ingen tog som returnerte til Brussel den kvelden, så sånn måtte det bare bli.

René Steichen og hans kone var ikke blide da Gretta og Marco entret huset i Vianden. Det ble et langt forhør om hva dette skulle bety. Gretta har aldri sett faren så redd og sint på samme tid før, og moren fikk i grunnen ikke fram et eneste ord. Gretta fortalte sannheten, men unnlot den lille detaljen om felles hotellrom lørdag natt. Merkelig nok var det ingen krise at hun hadde med Marco hjem. Det tok faren fint, og han fikk låne gjesterommet. Selvfølgelig var René glad for at Marco hadde fulgt Gretta hele veien hjem.

Marco returnerte til Antwerpen tidlig mandag morgen, og de ble enige om å møtes igjen så snart som over hodet mulig. René brukte mye tid på å snakke til sin datter om forelskelse, om sex før ekteskapet, og avholdenhet og så videre. Der og da syntes ikke Gretta dette var problematisk. Hun kom til å gjøre som hun ville uansett, men snakket faren etter munnen for å unngå konflikt.

Problemene startet for alvor for både Marco og Gretta da det ble kjent at de var kjærester, og at Marco var jøde, mens Gretta var katolikk. Gretta husker ikke helt detaljene i dette, men hun vet at Marco nærmest ble sperret inne av sin familie for å unngå at han hadde noen som helst kontakt med Gretta. Marcos familie var ortodokse jøder, og det var langt i fra vanlig at noen giftet seg med andre enn jøder av samme kategori. I Antwerpen bor det 25.000 ortodokse jøder, og de har holdt sammen gjennom krig og elendighet og sørget for å holde tradisjoner og stolthet i hevd. Marcos familie mente at det gjorde man ikke ved å gifte seg med folk utenfra. Marcos familie var ikke til å rikke i dette spørsmålet. Han hadde fått beskjed om at det var bare å glemme diamantbusiness og familie dersom han fortsatte å møte Gretta.

Grettas familie var heller ikke begeistret, men godtok at hun møtte Marco, så lenge hun lovet å ikke ha noe seksuelt forhold til ham, og at dersom det skulle bli alvor, at hun aldri måtte finne på å gi opp sin katolske tro. Det hele ble svært problematisk for dem begge to. Men slik Gretta beskriver den enorme forelskelsen mellom dem, satt jeg med en følelse av at dette på ingen måte var slutten på hennes fortelling.

De møtte bare et par ganger til i smug før, i følge Gretta, det uunngåelige skjedde.  Gretta ble gravid. Gravid, gjentar hun med skjelvende stemme. 16 år og gravid. I et katolsk land, før ekteskapet og med en jøde. Så smiler hun, og så begynner hun å le. «Sykt, ikke sant», sier hun. Hun blir fort alvorlig. Historien tar en vending her som jeg vet jeg ikke kommer til å like. Gretta får tårer i øynene. Dette er tøft. Det som skjer er at hennes far bestiller time på abortklinikk i Darmstadt i Tyskland. Marcos foreldre får ikke vite noen ting. De vet ikke en gang at de har møttes. Gretta har ingen ting hun skulle sagt, og får streng beskjed om at dette skal holdes hemmelig for resten av livet. Det blir forbud mot å reise ut av Vianden og forbud mot å snakke med Marco på telefonen. Brev og besøksforbud som det heter når man er fengslet.

Gretta vil ikke ta abort. Hun forteller at hun alltid har vært i mot abort, og hadde ikke samvittighet til å tenke tanken en gang. Faren er knallhard, og vil ikke diskutere saken. Hun mister all respekt for den katolske prestefaren, og bestemmer seg bare for å komme seg unna.  Venninnene hennes gir henne en hjelpende hånd.  De får ikke vite om graviditeten, men de får vite at faren ikke vil la henne treffe Marco. Dermed er de engasjert. Hun får reisepenger av dem, og en av dem har en søster som studerer i Antwerpen. Hun får tilbud om å bo på hybelen hennes inntil videre. Alt skjer i det skjulte, ingen i lille Vianden vet noe som helst, og Gretta kommer seg unna dagen før avreisen til Darmstadt.

I Antwerpen blir hun kjent med Annes søster, og føler seg trygg nok til å fortelle hvordan dette egentlig henger sammen. Anne er en engel, sier Gretta. Hun reddet meg, og hun reddet Benjamin, min førstefødte. Hun holdt munn om dette, så ingen i Vianden fikk vite et pip om hvorfor jeg var forsvunnet, og ingen hadde et clue om hvor jeg var.

 

Marcos foreldre ble snart konfrontert med sannheten, og dermed var Marco «foreldreløs». Han ble regelrett kastet ut av familien og det jødiske samfunnet med beskjed om at du kommer ikke tilbake før Gretta har konvertert og blitt ortodoks jøde. Det var valget han hadde. Ingen familie, eller å overtale Gretta til å konvertere til en religion hun ikke ante noe om over hodet.  I motsetning til Grettas far, får de støtte av Marcos foreldre om ikke å tenke på abort. Det ville være en alvorlig synd, uansett. Men Marco er altså ikke velkommen lengre, verken i familien eller i diamantbusinessen. Gretta erindrer en tid med det jeg på godt norsk vil kalle smalhans.  De får leid seg en egen hybel, et lite rom i Antwerpen sentrum et godt stykke unna jødekvarteret, og Marco tar de jobbene han kan få. Det blir å gå med avisen tidlig på morgenen, selge belgiske vafler fra verdens minste vaffelkiosk på Meir hele dagen, og vaskejobb på kafeen Den Bengel på kvelden. Gretta begynner allerede da sin karriere som dodame på Meir, men av helt andre grunner enn hun hadde da jeg møtte henne første gang.

 

Benjamin kommer til verden, og er verdens vakreste, lille ikke-jødiske gutt. Det er fortsatt ingen reaksjoner fra Marcos familie, selv ikke da Marco annonserer at vi har bestemt oss for å gifte oss. 18 år, mor og ekteskap. Gretta ler litt igjen. «Marcos familie ventet bare på at jeg skulle konvertere og bli ortodoks jøde. Vi snakket om det flere ganger, men Marco mente at jeg faktisk måtte ha troen for å kunne gjøre et så alvorlig valg. Og jeg klarte ikke å forestille meg selv som ortodoks jøde, med svarte og grå klær, parykk for å skjule håret, koshermat, sabbath og alt som følger med.»

 

«Men du, norske venn, du forstår, når tiden går får man nye perspektiver». Så forteller Gretta om en vakker periode i livet med ettroms hybel, et kjærlighetsbarn, verdens vakreste og beste kjæreste, om vennene til Marco som stadig kom innom, og om vendepunktet. Og vendepunktet kom da Marcos venner hadde samlet inn penger til oss til en reise til Israel. «Bli borte så lenge dere vil», var Peters siste hilsen da de tre forlot Brussel på vei mot Israel.

 

«I Israel fikk vi bo hos Marcos fetter og hans familie. Ingen brydde seg noe særlig om bråket hjemme hos dem. Det ble ikke nevnt i særlig grad. Her skulle det feires, og de ønsket at vi ble værende så lenge som mulig. Jeg stortrivdes i Israel, jeg elsket folket, landet, tradisjonene.  Jeg fikk være med i synagogen, fikk delta på Sabbaten, drikke koshervin og fikk lære å lage koshermat på et kjøkken med to avdelinger. En for kjøtt og en for melk. Jeg var fortapt. Fortapt i Israel, fortapt i jødedommen og fortapt i Marco og vår sønn Benjamin. Dessuten var jeg gravid igjen».

 

Marco, Benjamin og Gretta ble i Israel helt til lille Moshe ble født. Dette var en fantastisk fin tid for dem. Gretta fikk lære alt hun ønsket om jødedommen, og det ble bestemt at de skulle gjøre alvor av planene og gifte seg. Gretta var etter hvert fast bestemt på å bli jøde, altså konvertere. Dette var gledelige nyheter for Marco, og ikke minst for hans familie i Antwerpen. Faren hadde sagt til ham at han ville være velkommen tilbake dersom hans kone konverterte og fulgte kosher og sabbatreglene, og selvfølgelig skulle barna oppdras på jødisk vis.

Det kunne ikke bli noe bryllup før Gretta var blitt jøde, og verken Benjamin eller Moshe var jøder, i og med at det er moren som alltid avgjør hvorvidt et barn regns som jøde eller ikke. Har man jødisk mor er man jøde. Har man jødisk far og ikke jødisk mor blir man ikke automatisk jøde. I Antwerpen er dette strengt og det følges nøye opp av det strengt ortodokse samfunnet.

Vel hjemme i Antwerpen gikk Marco og Gretta til rabbineren. Det skulle ta to år å bli jøde for Gretta. Det krevdes lange studier i toraen og i tradisjoner, men hun gikk på med krum hals. Ikke nok med det. Gretta begynte på økonomistudier på Universitetet på deltid, og Marco var heldig og fikk seg jobb i en av Antwerpens banker. Med god kompetanse innen handel og økonomi var han et gullfunn for banken, og steg raskt i gradene. Etter hvert ble det større leilighet, og jødisk praktikant for barna.

 

Jeg er fortsatt lutter øre, og lurer på språk, som vanlig. «Hva snakket dere sammen»? “Måtte barna lære jiddisch, hebraisk eller hva”? Spennende for meg. Det ble til at Gretta og Marco snakket fransk sammen, ettersom de begge behersket fransk nærmest som eget morsmål. Med gutta snakket Gretta fransk, mens Marco jiddisch. Med Grettas bakgrunn i både tysk og letzebuergesch lærte hun raskt jiddisch, og etter hvert flamsk. Hun må jo være nærmest et språkgeni, tenkte jeg.

Historien går videre. Det blir etter hvert flere middager med Gretta. Hun er et fantastisk menneske. Så åpen, så snill og ikke minst merkes det at hun har vært ute en vinterdag eller to.

Den lille familien får tre fine år sammen. Bryllup blir planlagt i det Gretta klarer den store styrkeprøven. Hun blir godtatt som ortodoks jøde, og dermed får hun møte Marcos familie og tatt i mot med åpne armer. Livet smiler. Hun tar kontakt med sine foreldre, men her er det ingen respons. De vil ikke ha noe med henne å gjøre er farens bryske og avvisende beskjed. Hun tar direkte kontakt med en av brødrene. De har fått streng beskjed om aldri å ha noe med Gretta å gjøre, men ingen av dem har tenkt å følge farens ordre. Nå når de vet hvor hun er kommer de på besøk, og lover å komme i bryllupet. Det er klart de ville være onkler!

 

Gretta vet ikke om hun vil fortelle mer. Hele Gretta forandrer seg nå. Jeg merker at nå kommer det noe som ikke er bra. Jeg blir nysgjerrig. Vi åpner en flaske vin til. Så kommer det. Dette har preget Gretta i 50 år. Hun kommer aldri over det. Her er hennes tragedie:

«Vi ønsket å vise barna Israel i og med at vi nå var blitt jøder hele gjengen, og reiste nedover til Tel Aviv for å besøke familien i et par uker. So vanlig bel vi tatt i mot med åpne armer, og hadde en fantastisk ferie. Helt til tragedien rammet oss. Det var en lørdag morgen, i det Marco og Benjamin var på vei til sabbatsgudstjeneste i synagogen. Vi kvinnene var hjemme den dagen. Marco og Benjamin var på vei til fots, fordi man ikke får lov til å tenne ild på Sabbat, altså ikke en gang kjøre bil, ta buss eller noe som gir elektrisitet eller har en «på-knapp». Marco og Benjamin hadde gått rimelig midt i veien, vel vitende om at det ikke kom til å være særlig trafikk på veien på den tiden av dagen. Så hadde det skjedd. Det man aldri forutsetter skal skje. Det verste man kan forestille seg. En grusom ulykke.

“En bil i full fart hadde mistet bremsene og rett og slett truffet Benjamin og Marco så hardt at de døde momentant. En stakkars palestiner var føreren, og han var helt fra seg av sorg. Visstnok begikk han selvmord i ettertid.”

Det ble en lang og sorgtung tid. Gretta har aldri kommet over dette. Hun ble alene med Moshe, bestemte seg for å oppdra han i jødisk tro, og hadde god kontakt med Marcos familie. Det ble noen år med jobb i en bank i hjemlandet, men hun trivdes aldri der i Luxembourg Ville. Derfor ble de boende i Antwerpen. Det kom ingen annen mann inn i hennes liv. Hun har levd for Moshe, vært sammen med Marcos familie, og etter hvert fått et liv hun kan leve og være fornøyd med. Ingen annen har fått innpass i Grettas liv. Gretta avslutter med følgende: « Du ligner på min Marco, Sven. Dere har samme utstråling». Jeg liker deg, og du er den eneste som jeg har delt alt dette med i alle disse år. Jeg er rørt, gråter litt, og gir henne en klem. Min egen dodame fra Antwerpen.