Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Fuglene

Mine beste venner – mine fem små barn

 

Her er de da, de fire små. Bildene snakker sikkert for seg selv, men jeg vil gjerne gi en liten presentasjon av dem.

 

Lille Gutten er nymfeparakitt og han kommer opprinnelig fra «The Australian Outback». Han ble funnet i et lite bur på Tveita, i dyrebutikken. Moren hans hadde nappet av alle hodefjørene hans, så han så ut som en gammel gubbe på hodet. Vi måtte kjøpe den lille gutten, og det varte ikke mange dagene før han var sjef i huset, og sov på puta mi hver natt, gikk aldri buret, dusjet med meg hver morgen, satt på tredemølla og danset når jeg løp.

Etter ett år med Lille Gutten ble det bestemt at han måtte få en venn, og vi var på jakt etter en tam liten baby. Da jeg var innom Manglerudsenteret for å se etter nymfeparakitter kom en tidligere Wangelev mot meg og sa: « Vil du se en kul fugl Svennie?» Ja, og der stod han med den skjønneste lille fargeklatt jeg har sett i mitt i liv. En liten papegøye, grønn, oransj, gul , hvit, svarte babyfjær på hodet, og som var så tam at han kunne legge den på ryggen i hånden og kose med den. En caique forklarte han, opprinnelig fra Surinam, importert fra klekkeri på Filippinene. Idrettsgutten fra Wang ga meg intet valg. 10.000 kroner og David var min. Stor ståhei da samboer oppdaget at caiquer var vanskelige og aggressive papegøyer! Den måtte sendes tilbake! Jeg nektet, men det gikk bare to dager før David hadde sjarmert oss i senk begge to. David er intelligent, leken og kosete Han finner alltid ut hvordan han kan bryte seg ut av buret, kommer når jeg roper på ham, elsker å leke gjemsel og å løpe om kapp med meg. Han har brutt seg ut av buret utallige ganger, gjemmer seg når kvelden kommer og han skal inn for å legge seg, og kaster alle matkopper og herper buret hvis han ikke får komme ut når han vil.

To uker etter Davids ankomst kom en dame fra Toten med en hvit liten nymfeparakittbaby som skulle bli LilleGuttens venninne. Hun heter Lille Jenta og legger egg hele tiden, til tross for at lille Gutten ikke er interessert i henne. Det blir bare tomme egg. Hun er veldig kosete, men utrolig sta. Hun vet hva hun vil. Hun er ikke veldig fornøyd med at Lille Gutten er homofil, og bare er interessert i menn, spesielt mennesker.

Ettersom det blir mye reising på de voksne her i huset, bestemte vi å skaffe en venn til David også. Det er kjedelig å være en alenefugl hele sommeren på kennel, så vi svarte på en annonse på dyrenett.no for å kjøpe en liten caiquevenn til David. I Drøbak hentet vi Angelo, en stor caique, med stort nebb, som ikke kunne fly. Men han var utrolig søt og kosete. De første dagene kranglet David og Angelo så fjøra føyk veggimellom. Krangelen tok slutt da Angelo bet David over øyet så han blødde. Fra da av var de bestevenner og satt og koste med hverandre hele tiden. David sa tydelig ifra hvis jeg koste for mye med Angelo og han ikke fikk være med på kosen. Angelo var hans venn, ikke min.

Den sommeren ble en trist sommer. Midt på natten, mens jeg satt og så på Pingvinfilm på Borneo ringte telefonen fra kennelen på Gardermoen med følgende beskjed: En av caiquene falt død om – datt av pinnen og bare døde. De trodde det var Angelo, men var ikke sikre. Det ble katastrofe. Jeg ville bare hjem. Angelo hadde dødd, mest sannsynlig av en medfødt hjertefeil. At han ikke kunne fly, og hadde levd sitt korte liv innesperret i et bur på et bad i Drøbak hadde bidratt il å holde ham i live. Da han fikk oppleve å være fri fugl, og få leke og være i action hele dagen, gikk det utover hans svake hjerte. Han bare døde. Det ble holdt begravelse og minnestund på Oppsal. David var lei seg.

David skulle få slippe å være alene, så samme høst gikk turen til Sverige for å hente en bitteliten babycaique som moren hadde avvist og som nesten døde fordi han ikke fikk mat. Lille Giovanni lå på ryggen i et lite bur da vi møttes. Det var forelskelse ved første blikk. Giovanni ble kjørt hjem, sovende inntil brystkassa mi. Vi stoppet hver tredje time for å fore babyen med varm grøt, og det fortsatte jeg med hele høsten. Lille Giovanni ble foret med en skje, kost med etter mat, badet og holdt varm. Han var med på jobb hver dag og ble en kjendis på Wang. Giovanni vet nok ikke helt at han er en caique. Han er tøff som toget, angriper folk som prøver å gi meg en klem, sier tydelig ifra hvis det er noe han ikke liker. Han er staere enn et esel. Men som oftest er han verdens største kos. Legger seg inntil ansiktet mitt, koser, og skal koses med over det hele. Hver kveld har vi nattastund, hvor han sovner inntil meg, før jeg legg ham i buret sammen med David. Han elsker å bade i vasken på kjøkkenet, og sammen med de tre andre er han ivrig opptatt med å dusje hver dag når jeg dusjer.

Så i november 2011, etter en ukes tenkepause, kom Lille Lucky fra Tveita og lyste oppp i høstmørket. Lucky er conure fra Sør Amerika, men født hos en oppdretter i Norge. Han har bodd to år i et bur på Tveita og så nærmest ut som han hadde sloss med gressklipperen der han satt sammen med to sure nymfeparakitter i et bur og prøvde  desperat å få kontakt med mennesker som passerte forbi buret hans. Han har plukket av seg masse fjær, og var veldig deprimert. Det var ikke annet å gjøre enn åæ kjøpe den lille søtingen. Nå lever han litt bedre dager sammen med oss på Oppsal. Han er veldig kosete, setter seg med en gang sammen med meg når jeg kommer fra jobb, kvitrer og koser seg. Målet er at han skal kunne være sammen med de fire andre og fly fritt i huset. Der har vi en liten vei å gå. Og den må gås med små skritt. Fugler har rangordning, og jeg har lest og hørt skrekkhistorier om at nykommere har blitt drept av stekre fuglepersonlighter. Hos oss er det David og Giovanni som er noen tøffinger,. De må tilvennes den nye hver for seg, sakte men sikkert. Jeg kommer til å legge ut oppdateringer om hvordan det går i bloggen, så følg  med. 

Her er flere bilder av fuglene mine: