Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Le Village Gai – Gay Village

Montréals «Village» befinner seg mellom Rue Sainte Catherine og Rue Amherst i bydelen Ville Marie. For å komme dit tar man ganske enkelt metroen til Beaudry, går av der, og dermed er man i hjertet av Montréals Gay Village eller Le Village Gai. Hvis man er så lur at man tar metroen da. David skulle på død og liv vise meg Gay Village, og etter en middag hos ham, mente han at vi like godt kunne ta bilen. I og med at David hadde ekstremt vondt  i foten den dagen ba han meg om å kjøre. Hjelp – kjøre bil i Montréal! Jeg som ikke liker å kjøre bil i Oslo en gang. Men, jeg vil være machotøff, så da gjorde jeg det. Pete satt i baksetet, David og jeg foran. Vi kjørte av gårde, og både Pete og David forklarte veien. Den ene på engelsk, den andre på fransk. Det gikk til slutt rundt for meg, og jeg må ha gjort noe feil.  Det endte opp med at jeg så politiet – Police i bakspeilet, og hørte et trykk på sirenen. Dermed følte jeg meg nærmest hensatt til en slags amerikansk spillefilm, der man av og til blir stoppet og må gå ut av bilen, slippe alt man har i hendene og bli ransaket. To politifolk nærmet seg bilen, en kvinne og en mann. Kvinnen kom bort, jeg åpnet vinduet – og hun så strengt på meg og sa: «Vous –savez que vous avez passé le feu rouge sans arrêter?» De to andre gutta i bilen sa ingen ting. Jeg stotret fram ett eller annet, ga henne sertifikat og bankkort. Hun spurte hvor vi skulle, og jeg svarte på det. Neste spørsmål var overraskende nok. « Alors, vous – êtes gais»? Uten å tenke meg om svarte jeg standardsvaret, et svar jeg har lært av et av mine forbilder, en jødisk slektning. Da hun ble spurt av tyskerne om hun var jøde under krigen svarte hun alltid: « Hvis du vil er jeg jøde, hvis du ikke vil er jeg ikke jøde». Så da ble svaret « Madame, si vous voulez, je suis gai, mais si non, je ne suis pas gai». Hun stusset, ropte noe til partneren sin og begge lo godt. Sertifikat og bankkort ble levert tilbake, ingen bot, bare et ønske om «Bonne journée».

The Village  er cirka 2 kvadratkilometer stort, og det betyr at dette er verdens største Gayområde. Samtlige butikker, restauranter, barer, businesser av alle slag – ja selv taxiservicen er drevet av homofile og lesbiske. I sidegatenes bolighus og leiligheter florerer det med regnbueflagg. Legekontor, banker, blomsterbutikker, DVD-butikken på hjørnet eies av folk med samme legning, og trenger man advokat, tannlege eller revisor – her finnes veldrevne firmaer med konkurransedyktige priser. Svært mange av byens øvrige befolkning gjør business i The Village. David er sikker i sin sak. « Skeivingene her i byen er de som er best på å være tospråklige». Og de er gode på å tjene penger. Og gode på å bruke dem,  måtte jeg tillegge når jeg skuet ut på luksusreisebyråer og flotte restauranter.

I dag er The Village en enorm turistattraksjon for Montréal. Hundretusenvis av homofile, lesbiske  ja også heterofile turister kommer på besøk til Gay Village. Når det er Gay Village Pride i juni, Fierté Montréal Pride,   er det så mange som en million besøkende. De aller fleste homofile selvfølgelig. Byens Council, borgemesteren Quebecs parlament og hele Canadas regjering støtter opp om Gay Village. Det henger et regnbueflagg i bystyresalen som viser sin respekt for Gay Village og dens innbyggere og businesser. Dette er rett og slett bra for Montréal. Siden år 2000 har det blitt brukt masse midler på byfornyelse og byforskjønnelse. La det ikke herske noe tvil om at der det befinner seg flere enn tre homofile så er det estetisk vakkert rundt dem. Hvert eneste hus og leilighet er malt i stilige farger, trappene pyntet med blomster, og alt står i stil. Den største butikken i The Village er selvfølgelig en interiørbutikk med alskens kule møbler, interiørforslag, malerier, lamper, tepper og så videre. Her er det ofte fullt hus, smilte eieren da jeg spurte han om: «How is business»?

Som vanlig kommer jeg i kontakt med en gjeng, og jeg begynner å spørre. Jeg spør så mye at en av dem ikke kan dy seg, men sier: «Jeg vil bli kjent med deg, og du later som om dette er den store spørredagen». «Du er kanskje ikke homo en gang». Jeg forklarer at jeg er nysgjerrig og at jeg vil vite. At jeg synes dette er helt fantastisk topp – at de må være stolte av dette konseptet sitt. Hell, jeg hadde vel brått flyttet til Gay Village sjøl hvis vi hadde hatt noe sånt i Oslo. Det er jo utrolig flott her, kult område rett og slett.  I Oslo er det nærmeste man kommer Gay Village høyblokka på Enerhaugen. Ikke særlig flatterende. Latteren sitter som vanlig løst. Jeg får svar på alt jeg vil vite.

The Village har utviklet seg sakte men sikkert mot det den er i dag. Montréal har alltid vært en homsevennlig by, men det har ikke vært fritt for konflikter.  Det kjipeste slaget mot The Gay Community var rett før Montréal skulle arrangere de olympiske leker i 1976. Da bestemte plutselig byens borgermester, Jean Drapeau,  en skikkelig «Gay Hater», at det var på tide å rydde opp i Downtown. Han ville ha slutt på utsvevende natteliv for homser, saunaer, barer og så videre. Dessverre for ham ble det bare til at gayetablissementene samlet seg i områder rundt Village.

I oktober 1977 ble det gjort et raid mot en homsebar der 144 homofile menn ble arrestert. Dette endte i massedemonstrasjoner i Montréal, og kun uker etter hendelsen ble saken tatt opp på parlamentarisk nivå i Québec. Lovforslag 88 ble til en ny lov i Québec: Forbudet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering. Bare Danmark hadde vært tidligere ute. Dette er folket i  Village utrolig stolte av. For øvrig var dette de eneste de visste om Danmark.

Det er faktisk  noe merkelig med å komme rett inn i denne Village, Det vanlige livet er jo sånn at alt dreier seg om den heterofile. Alle annonser, butikker, banker og så videre er basert på heterofile kunder, kjernefamilien, det politisk mest korrekte her i verden. I Gay Village er alt snudd opp ned – helt på hodet. En hver heterofil som kommer hit vil kunne se hvordan homofile har det i sitt dagligliv. Menn leier menn, kvinner leier kvinner. De går rundt med sine hunder, setter seg ned sammen, tar en kaffe og snakker om den siste strømregningen eller om besøket fra svigermødrene neste søndag.  Plakater av familier med to menn, to kvinner og en hund eller to er gode salgstricks fro businesser som vil tekkes innbyggerne her. Og sånne ser man flere steder. Normalen i The Village. Her er det homsene som rår. Det enkle er at homser endelig kan falle for hvem de vil, ja selv på gata, og tørre å vise at de liker noen. På kafeen kan man sjekke opp den man vil uten å lure på om vedkommende er hetero og dermed få seg et slag i trynet. Joda, det er massevis av heterofile enslige og par som nyter ettermiddagen i The Village. Men så vet de hva dette er, og at man risikerer og bli cruiset. Da blir man heller ikke provosert. Det blir som at en homofil går på bar i Oslo. Man blir da vel ikke provosert dersom man blir forsøkt flørtet med av en jente heller? Gutta jeg snakker med overbyr hverandre i positive uttalelser om The Village. Gågaten er pyntet med rosa «juletrekuler» som store gardiner hele veien. Kafeene serverer homseølet, sosseølet  Stella Artois. Mitt selskap kan fortelle at ja, dette ølet gjelder som homsenes favorittøl, og er svært utbredt som det ølet med litt bedre kvalitet i hele Canada. De aner ikke hvor det kommer  fra. «Er det ikke kanadisk»?, undrer Mark.

The Village er noe annet enn områdene i europeiske byer der de typiske homsebarene befinner seg. For meg har de framstått som litt sånn kjøttmarked, steder man går får å få seg et ligg, liksom sånn sjekkestedaktig. I hvert fall ikke stedet der man finner seg en kjæreste. Når en del steder opererer med litt sånn lærgreier, skrullegreier med dameklør og så videre har jeg alltid takket for meg. Her i Gay Village er det annerledes. Det er ikke et sjekkested. Det er ikke et sted fullt av rare barer. Her er en bydel der folk bor, driver business, og ja selvfølgelig går på bar og sjekker som alle andre steder, men her er alt liver består av – ikke bare sjekking og partying. Mine samtalepartnere forteller villig vekk om fortiden, The Village før Aidsens tid. Da var nok livet svært mye mer utsvevende, mye sjekking mange one-nightstands. Vi har mistet mange gode venner, fortelles det. Nå er den tiden forbi. Joda, det er folk som har aids her, men de lever helt normalt – medisinerte og uten symptomer. Og beskyttelse er en dyd her i The Village. Mange har jobbet med opplysning og med holdninger. Her fungerer det veldig bra. Svært få blir smittet nå.

Jeg er fascinert. Dette er kult. Det blir invitert med på vorspiel, deretter på 70 – tallsdisco. Donna Summer, Gloria Gaynor, Andy Gibb, Bee Gees, Diana Ross suser gjennom lokalet og dansegulvet. Jeg er på Gay Disco.  Gamle hits ruster aldri.