Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Kommunikasjon og kultur hjemme og borte

Menneskets kommunikasjon er et komplekst sammensurium av uttrykksformer. Det vi oftest assosierer kommunikasjon med er ganske logisk språk. Og fra språk går tankene til meningsbærende ytringer uttrykt muntlig eller skriftlig. På mine mange reiser har jeg virekelig fått oppdage hvor viktig det er å ha kunnskap om temaet. det er overhodet ikke nok å lære seg Svennies “100 basics” hva gjelder ord og uttrykk. Joda, det er en god begynnelse, og skaper rom for forståelse, latter, glede og masse kontakt. Men disse “basics” hjelper null, niks og ingen ting uten at man har satt seg inn i det aller viktigste: Kulturell kommunikasjon, egenart, gester og oppførsel. Spytt på en masai, og han tror du er forelsket i ham, pek på magen din til den italienske legen og han er sikker på at du er sulten.  

På iteliensk betyr dette. Jeg er sulten. Ho fame

Spør du japaneren om: “Er dette veien til sentrum”?, og svaret blir ja uansett om det er veien til sentrum eller ei. Ved kinesiske matbord er det gjesten som må slutte å spise. Kineserne avslutter alltid måltidet etter at gjesten er mett. Parv iz og Svennie i Kina: Vi hadde matauk – verdens beste Beijing hotpot. Kelnerne kom med mer og mer, og alle spiste og spiste. Til slutt måtte jeg spørre Parviz om detg vae normalt at disse vevre kineserne alltid spiser så mye. Det viste seg at de ikke kunne gi seg før vi ga oss. de var egentlig mette lenge før oss. I Norge må man helst spise opp alt som er på asjetten. I arabiske land får man ny porsjon helt til man lar noe være igjen. Sånn kan man fortsette og fortsette.Merk også at spytting er noe av det styggeste man kan gjøre mot en annen person. Blant masaiene viser man sin kjærlighet ved å spytte på noen.  Her finnes massevis av skrevne og uskrevne regler. Mitt råd er: Lær Svennies eller andre 100 språkbasics før avreise. Deretter les om kulturell og kommunikativ egenart i landet du skal til Du vil imponere voldsomt hvis du viser din kompetanse for menneskene du møter  – og du vil unngå pinlige øyeblikk.

Dersom du ber en kineser på middag, kan dette være situasjonen. Raping, smatting, slurpingog så videre betyr at maten er god. Og så er det bare nordmenn i hele verden som går rundt og takker for maten.

 

Kommunikasjonsprosessen

I praksis er kommunikasjonsprosess oftere en toveisprosess enn en enveisprosess, fordi det i sosiale samspill foregår stadige tilbakemeldinger, spørsmål, forklaringer, utdyping og tilbakemeldinger og gjensidige tolkninger.Innkoding handler om hva en person har til hensikt å formidle til en annen person. Det kan være en idé eller tanke, et spørsmål ellet et forslag. Kommunikasjonskanalen er den konkrete formidlingsveien for budskapet. Samme hvilken formidlingsvei som brukes vil målet som regel være å sende det innkodede budskapet så nøyaktig så mulig til den som skal motta det. Men slik er det ikke alltid. Man kan komme til å sende budskap som ere tvetydige nettopp for at mottaker selv skal ta stilling til den beskjeden man sender, eller fordi man blir tvetydig i det mottaker tolker ytringen i sitt kulturelle filter.

Avkoding av ytringen er  mottakerens oppfatning eller forståelse av budskapet. I denne prosessen vil det være fare for feiloppfatning av senderens mening. Avkodingen handler om mottakers ståsted, både i forhold til språklig kompetanse, kulturelt ståsted, gruppetilhørighet og kommunikativ  kompetanse. Mottaker skal nemlig forstå både skriftlige og muntlige begreper, han skal forstå og tolke non-verbale uttrykksformer som blikk, smil, gestikulering og bruken av stemmen til sender, og han skal lese det som er «mellom linjene».

Tilbakemelding er viktig i en toveisprosess. Her kan mottaker overføre et nytt budskap til den opprinnelige senderen. Denne prosessen gjør det mulig for den opprinnelige senderen til å korrigere sitt budskap slik at det ikke oppfattes feil.  Kommunikasjon handler egentlig om å lage kompromisser. Begge må ha samme forståelse for hva som kommuniseres. Dette gjøres ved at man sender budskap fram og tilbake til begge parter vet hva man snakker om og forstår hverandre.

I en kommunikasjonsprosess kan det være ulike forhold som kan være med på å forstyrre formidlingen av budskapet. Dette kalles støy. Det kan være bråk i bokstavelig forstand eller det kan være språkforskjeller, svikt i konsentrasjonsevne, at flere personer snakker samtidig og at en er stresset. For meg personlig er det ofte støy hvis en person har en talefeil. Jeg blir helt ophengt i denne og fokuserer bare på den. Fryktelig, Svennie, vil noen hevde, men sånn er det altså. Helt sikkert en greie fra barndommen. Dersom noen lesper eller ikke kan si R, venter jeg bare på neste s eller neste r, og lurer på hvordan sender uttaler neste ord. Dette gjelder for øvrig folk med aksent også. Jeg blir helt fascinert, og fokus blir på hvordan de uttaler, og ikke på hva som faktisk sies. Jada, jeg er voksen og kan ta meg sammen. Og det gjør jeg!

 

Verbal og non-verbal kommunikasjon

Det å hilse gjøres vidt forskjellig rundt om kring i verden. Man klemmer i ukjente mennesker i den vestlige verden. det gjør man derimot i Midtøsten, både klem og kyss. I USA er “firm handshake” svært viktig. For å si det banalt: Du får ikke jobben hvis du har en slapp hånd.

Mesteparten av de ytringer vi sender til andre mennesker når vi møter dem face to face er faktisk ikke det vi sier. Vi kommuniserer på til sammen fem måter, og fire av dem kommer ikke ut av munnen. På engelsk kalles disse tilleggsytringene paralanguage. I og med at jeg ikke finner noe godt norsk ord velger jeg å bruke ordet paraspråk her. Paraspråk er et sett av språklige teknikker som I de fleste tilfeller sørger for at vi blir forstått. Forståelsen kommer fordi vi som kommuniserer vet å tolke paraspråket. Forståelse vel og merke dersom en rekke parametere er på plass mellom kommunikatørene. Her kommer nemlig den kulturelle ballasten inn. Den kulturelle ballasten til senderen av et budskap kan være så forskjellig fra mottakerens sin, at det oppstår en fullstendig misforståelse.

Jeg har opplevd mange situasjoner der jeg tenkte at det jeg sier er det som teller. Men det er det altså ikke nødvendigvis. I modellen under prøver jeg å beskrive hva som skjer når man kommuniserer. Senderen er den røde saken til venstre. Den blå figuren er mottaker av budskapet.  

Denne modellen viser en del av elementene som gjør noe med det budskapet man ønsker å formidle. Det skjer nemlig en hel del med en beskjed før den er mottatt, tolket og forstått hos mottaker. Den røde saken er senderen her, mens den blå er mottaker. Det sender ønsker å si er bearbeidet in senders hode. Hvordan det rent språklig kommer ut kan allerede der være uklart. Det er forskjell på hva man mente å si og hva man faktisk sier. En hver ytring går gjennom et kulturfilter som er forsskjellig fra person til person. Kulturfilteret handler ikke bare om forskjeller mellom folk fra forskjellige land eller kulturer. Det kan være ganske store kulturelle forskjeller mellom mennesker fra samme by. Her spiller gruppetilhørigheten inn, alder, sosial status, yrke og så videre. Lærere snakker ofte annerledes sammen enn for eksempel leger. Ungdom har også egne måter å uttrykke seg på som eldre kanskje kan misforstå. Det verbale tegnet er altså det rent språklige man uttrykker, men langt viktigere enn akkurat det er de nonverbale tegnene. Disse betyr enormt for kommunikasjonen. Hele beskjeden som ble sendt når mottakers kulturfilter. Der skal beskjeden tilpasses mottakers forståelse før den er mottatt. Både kontekst og innbyrdes relasjoner vil også påvirke kommunikasjonen og forståelsen som oppnås mellom to mennesker. En helt adekvat ytring er: « To pølser med alt, takk». Ytringen  forutsetter at man befinner seg et sted der man selger pølser. Man ytrer vanligvis ikke dette når man kommer på besøk hos folk. Men man ytrer det nødvendigvis heller ikke i en hver pølsebod i Norge. Noen steder en denne beskjeden adekvat fordi man faktisk har et begrep som heter «pølse med alt», mens i andre pølseboder finnes ikke dette produktet. Da må man spesifisere.

Sier man slappe av og komme seg unna hverdagens stress, blir kanskje nordmannens assosiasjon noe anderledes enn indierens

 Innbyrdes relasjoner handler om forholdet man har til den man snakker med. Med enkelte kamerater kan jeg si mye rart som en utenforstående ikke ville forstå noe av. Snakker jeg for eksempel med Lektor Øksnes vil det være helt egne ytringer som vi innbyrdes har en referanse til og som kun vi to og kanskje noen flere involverte vil forstå noe av. Dette har med felles opplevelser å gjøre. Har man noe felles tilpasses språket ofte med forenklinger og egne uttrykk som gjør at man får et slags «stammespråk». Til lektor Øksnes kan jeg ytre: «Det bet ikke». Vi vet hva dette betyr fordi vi vet hva vi legger i det. Utenforstående vil ikke skjønne det. Det samme med broren min, Jan Rise. Her er de tet bredt spekter av «stammespråk» som er svært tilpasset våre broderlige opplevelser, vitser og så videre, som til og med lillebror lektor Rise av og til stusser ved. Eksempler er: «Har do te?», «Har do bæsja»? «Do skal smake på kaka»?  

Nonverbale tegn kan nærmest beskrives som kjernen i kommunikasjon. Vi vet at dyr kommuniserer uten særlig bruk av verbalt språk. Det er ikke så langt unna faktum å hevde at dyr faktisk kun kommuniserer ved hjelp av non-verbal kommunikasjon, og mange dyrearter lever i godt organiserte samfunn. Talespråket vårt kan være dårlig egnet til å kommunisere viktige sider ved den menneskelige eksistens, for eksempel følelser. Non-verbale signaler kan være mye mer effektive ved formidling av følelser. Non-verbale tegn er i større grad enn verbalspråket bærere av budskapets emosjonelle innhold. Det non-verbale i en kommunikasjonssituasjon  kan enten klargjøre eller forstyrre meningen i den verbale kommunikasjonen. Samtidig som man  får mer informasjon, som jo er positivt, får man også større informasjonsmengde som skal tolkes. Dette kompliserer prosessen.

Ved å se på den non-verbale kommunikasjonen mellom disse to gir det oss en ide om hva de “sier” til hverandre uten at de bruker ord

I oppveksten lærer alle mennesker hvordan vi på en uformeløl måte bruker gester, ansiktsuttrykk, stemmeleie og andre kommunikasjonsfremmede teknikker for å forandre på eller understreke det vi uttrykker gjennom språket. Disse kulturelt baserte  non-verbale uttrykk lærer vi ved å observere andre og å imitere dem. Denne tyhpe tilleggskommunikasjon kan formidle opp i mot 70 % av det vi ønsker å uttrykke. Tenk på det! Det er ikke noe småtteri. Og i neste omgang er det to ting vi skal tenke på. Nummer 1 er jo dette med å møte mennesker fra andre land hvis språk vi ikke behersker. Dersom det ikke foreligger noe Lingua Franca mellom kommunikatørene betyr det i utgangspunktet at vi ikke kan snakke sammen. Trodde vi. Men altså: Når 70% av kommunikasjonen består av andre ting ennr  reine ord, må jo dette bety at vi lett kan kommunisere med mennesker fra hele verden, uansett språk. Og ja, til en viss grad kan man det.

Men, og her har vi faktisk å gjøre med et stort MEN. Paraspråklige teknikker kan variere I høy grad fra kultur til kultur og fra land til land.  Man skal faktisk ikke lengre enn til Sør Europa før det røyner litt på. Bulgarere som nikker på hodet sier nei, mens når de rister hodet fram og tilbake betyr det ja. Når en italiener tar fingeren opp  mot kinnet og vrir den rundt, betyr det maten er god. Dersom franskmannen holder begge hendene framfor seg i åpen posisjon betyr det følg med. Gjør en kineser det samme betyr det: «Du er ikke viktig for meg».

Dette betyr perfekt i USA og noen flere vestlige land. I Frankrike betyr dette tegnet noe som er helt verdiløst. I Japan betyr det penger, mens det i Tyskland er som å vise noen finger’n. I Malta, Hellas og Brasil betyr dette. My ass!

Det er et langt register av kinetiske gester som er vidt forskjellige fra land til land. Tenker man seg land som Japan og Kina er det mange feller å gå i. Bukkingen som japanere holder på med er nesten umulig å lære seg for oss. Her er type bukking avhengig av rangorden, kjønn, alder og så videre. Svennie i Japan skapte liv og røre over alt med helt feile bukk. Jeg tror aldri det ble riktig. Men, så er man så heldig at japanere ofte ler av utelndinger når de prøver seg på typiske japanske kulturelle uttrykk. De tmest interessante med land som Japan og Kina, ja for øvrig flere av asiatiske landene er at folk ikke vil skuffe noen. De vil ikke at du skal miste ansikt. Stiller du et typisk ja/nei spørsmål vil svaret være ja selv om den du snakker med mener nei. Flere ganger, når jeg spør om veien på denne måten: « Er dette veien til sentrum»? svarer kineserne  ja. De vil ikke at du skal bli skuffet. Veien til sentrum befant seg gjerne i motsatt retning. etter hvertn som man får ja som svar lærer man sef trickset. Man må spørre anderledes. For eksempel: “Dette er vel ikke veien til sentrum”? “Det er vel en aenne vei?” Merkelig nok har spanjoler noe av det samme. Jeg har opplevd å få forklart veien til et sted, og så var det helt feil. da jeg kom i snakk med noen på det feil stedet fortalte de at mange vil ikke skuffe turistene. Da er det bedre å håpe på at de kommer fram, til tross froat dem du spør ikke kan veien over hodet. Da bare finner de på noe.

For å ta eksempel som skapte mye latter, men der jeg virkelig skjønte at det aldri holder å bare lære de leksikale glosene på et språk for å komme noen vei. Man må faktisk ha et kurs i kulturforståelse også. En kelner vi kom i snakk med på Tanjung Aru i Borneo, og som vi etter hvert ble venner med, ville invitere oss med i et  typisk kadazan bryllup i hjembyen sin. Vi takke tja og han skulle hente oss klokken 16.00 dagen etter. Vi kjøpte dresser for anledningen, styrte rundt for å  finne skjorte, tok hårklippen og i gledet oss veldig. Klokken 16. 30 var ingen bil komme tfor å hente oss, og jeg ringte da til denne John. Joda, han kom klokken 17.00. Det var bare å vente. Klokken 17.30 var han fortsatt ikke kommet. Ny telefon. Da skulle han komme klokken 18.00. Slik fortsatte det til klokken 22.00. da gikk det opp et lite lys. John hadde fått nei til å be oss fra brudeparet, men for å ikke skuffe oss holdt han det gående. Den opplyste kadazan ville ha skjønt dette etter første telefon. De vet jo slev hvordan man presenterer noe for ikke å skuffe. Sånn var det. Vi hadde i hvert fall lært!