Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Hos frisøren – Chez la coiffeuse

Før en joggetur tildig på morgenen

Den dagen jeg møtte Monique skulle bli svært spesiell. Jeg hadde som vanlig på reise en lang joggetur før frokost, ble svett, jævlig stygg men storfornøyd med kondisjonen og utholdenheten. Da jeg imidlertid kastet et blikk i speilet ble det bare brutalt avgjort at nei nå, nå er det på tide med besøk hos en «coiffeur», altså en som klipper og farger hår. Sånn er livet for den som ikke langtidsplanlegger på reiser. Man tar bestemmelser der og da.

Etter joggeturen

Det er noe med å fikse håret sitt i utlandet. For meg har det blitt et slags must, en tradisjon på reisen at et besøk hos frisøren hører med. Det kan være mange grunner til at man velger å fikse håret i utlandet. La meg nevne et par som ikke gjelder meg, så skal leseren få vite hvorfor jeg velger bort Norge når det gjelder besøk hos norske frisører. Altså, frisører er dødsdyre i Norge. I Oslo, særlig på sossesteder på Karl Johan Oslo City eller Aker Brygge charger de som om de var profesjonelle «chargers». 1800.- takk for klipp, vask og farge. Og så er man ikke alltid helt fornøyd en gang.  Så vi kan snakke pris som et issue for å unngå norske frisører. Når til og med Lailas salong på Stovner og Johnnys Klippotek på Mortensrud romsterer med priser opp mot en tusing for klipp og noen striper vet vel de fleste hvor mye klokka er.  Men, nei sunmøsgenene er ikke så sterkt utvikla hos meg, så jeg det der er ikke egentlig noe argument.  Så er det dette med tid da. Med full jobb og masse å gjøre ellers er det vanskelig å finne tid når man ikke har ferie. Og det handler om at jeg vil helst klippe meg for en time siden når jeg først har bestemt meg. Så steder med timebestilling og lange ventelister: Nei takk. Et annet problem er nok at frisører alltid spør hva jeg driver med. Hvis jeg forteller sannheten, altså rektor og lærer, får jeg gjerne elendige lidelseshistorier om hvilken grusom skolegang frisørene har hatt, om urettferdige lærere, om kjipe rektorer og så videre.  Det problemet har jeg løst ved rett og slett å ljuge. Jeg er da gjerne pilot, taxisjåfør, bruktbilselger, Rema1000 medarbeider eller lege. Lege var bare en gang. Damen tok av seg t-skjorta og viste fram en vorte som jeg skulle vurdere. Der ble jeg svar skyldig gitt!

Før klipp og farging den aktuelle dagen jeg møtte Monique

Vel, tilbake til utgangspunktet. Det er nå vel 5 år siden jeg holdt på med Baron von Münchhausenhistorier for frisører i Norge. Etter hvert har jeg fått faste frisører i de utland jeg frekventerer ofte. For eksempel går jeg alltid til kjekkemannen i Antwerpen. Han er en skikkelig tøffing som skravler i vei om språkkonflikt, hunder, reiser og litteratur i Belgia. Alltid artig å snakke med ham. Stedet jeg ikke reiser så mye til lenger (av naturlige årsaker), Gran Canaria, har også en super frisør å by på. Han heter Fredrik, er dansk – kanadier av alle ting, holder til i Maspalomas, på Hotel Rondo – og er vel kanskje den flinkeste jeg har vært hos i mitt liv. Fyren bare tar noen farger og surrer rundt i håret mitt. Og se – etterpå – gammel mann har blitt ung og fresch, og kan sikkert stille i Melodi Grand Prix, hvis det ikke var for tønedøvheten.

Her er han, Frederic – eller Hipp Astrum som han kaller seg. Trolig i verdensklasse når det gjelder hairstyling. Og så snakker han det språket du ønsker: tysk, dansk, svensk, engelsk, spansk eller norsk

Jeg har en frisør i Regensburg, en i Toscana, en i Hervey Bay og en i Kota Kinabalu. Hvis de ikke har tid til å klippe meg for en time siden, går je gbare til en annen. som regel blir vi enige om noe.  Ingen skjønner hva som skjer mellom hver gang jeg dukker opp, men de ler godt når jeg sier at det er lenge siden jeg har vært hos frisøren nå. Lett å se er svaret.

Vel, i dag da – her i Québec City, en av verdens flotteste byer – og franskspråklig i tillegg til alt det andre, ble det altså bestemt at nå skal det skje. Det solbleika håret som ser ut som Davids fuglerede må bort, og det lyt skje fort. Resepsjonisten på hotellet forklarte veien til et mega kjøpesenter – au banlieu de Québec. Så da var det bare å finne bus nummer 800, ha med eksakt 3 dollars for å betale, og komme seg av gårde.  Fantastisk hvor raskt det gikk. Innen to timer satt jeg i stolen til Monique og hadde en lengre samtale med henne. Og hun var virkelig et kult menneske å bli kjent med. Her kommer da også hovedgrunnen til at jeg alltid klipper med i utlandet: « Jeg blir kjent med folk – og jeg får snakke språk gratis i to timer». I dag var det fransk. Ikke nok med det – jeg fikk lære masse om ting jeg lurte på direkte fra kilden.

Laurier Mall

Det hele begynte med at jeg spurte henne om det fantes noen mennesker i en eller annen landsby nærheten som bare snakker fransk, og ikke noe engelsk. Da lo Monique godt. «Vous pouvez parler avec moi, monsieur». «Moi, je parle que francais.” Wow, så kult tenkte jeg. Og da fikk jeg vite at det er mange quebecoisere som ikke er særlig gode I engelsk. Samtlige frisører den dagen fikk det samme spørsmålet fra meg: «Parlez – vous anglais?», og det var kun to svar jeg fikk. Enten: «No, pas du tout» eller «Seulement un petit peu». Med andre ord, inntrykkene fra Montréal om at en hver franskspråklig kanadier behersker engelsk måtte kraftig revurderes. Monique sa at hun hadde lært engelsk på skolen, men når man aldri praktiserer forsvinner den jo. Jo, vel hun kunne noen ord som: Party, drunk, fuck you. Men det var det. Altså veldig bra for meg som bare vil snakke fransk i Québec.

Vi fikk en lang samtale mellom farging, venting og klipping. Monique er utrolig søt, og ble veldig interessert i å få høre mer om meg og om et par land hun aldri hadde hørt om før, nemlig Norge og Belgia. Vel, hun visste at det var noe franskt ved Belgia, men det var det. Og hun lo så tårene trillet da jeg forklarte at jeg ikke ville ha hockeysveis og at kotelettene skulle være som de var. Nye og morsomme uttrykk for Monique. Hun elsker nemlig ishockey, og fortalte villig vekk om kanadiske stjerner og favorittlaget hennes som er Montréal, om lange reiser i Canada for å være med i «fansen» når det var kamper, og om forholdet til en av spillerne som varte i to år. Han hadde hockeysveis. Hun viste meg bildet og vi lo godt begge to.

Monique fortalte om familien sin, og om lange ferier til Cuba og Dominikanske Republikk når vinteren i Québec setter inn for alvor. Her blir det kaldt, uutholdelig kaldt om vinteren. Hun jobber derfor som en tulling med doble skift hele sommeren for å få avspasere i vintermånedene og ligge på stranda i Karibien med hotte drinker. Hun har en vennegjeng med både menn og kvinner som reiser sammen, så hun slipper å snakke noe annet enn fransk. Og hun elsker språket sitt. Det er deilig å høre for en sånn som meg. VI diskuterte grammatikk, prøvde oss på morsomme subjontifkonstruksjoner, og fant ut forskjeller mellom québecoise-fransk, belgisk-fransk og fransk-fransk. Håret tok lang tid denne dagen. Hun vasket det tre ganger tror jeg, og styrte og ståka med alskens kremer og gels etterpå. «Mon francais est plus simple que le francais qu’on parle en France, mais il est plus pratique”, ble hennes konklusjon.

Så var sveisen sikret for neon måneder i Norge før neste reise til ett eller annet utland

I og med at hun selvfølgelig hadde fått vite om mine seks små venner som sitter I Oslo og venter på meg, var det ikke snakk om annet enn at hun matte vise meg noe. Etter at klipp. Farging, vask, tørk og styling endelig var over, dro hun meg av gårde to etasjer opp i «The Mall» for å vise meg noe hun visste om. Og der lå den, The Safari Store. Dyrebutikken med massevis av fugler. Små og store conurer i alle varianter. Og en av dem var svært så kosete før den bet meg i fingeren selvfølgelig. Her pleide Monique å gå rundt og drømme om at hun ville kjøpe en liten papegøye en gang, og hun fortalte meg alt hun visste om conurer. Kjempeartig for meg å få være med! Hun kunne utrolig mye. Jeg fikk sneket meg til et bilde, selv om det stod store skilt om at det var forbudt. Damen i kassen ble sint, men vi klarte å blidgjøre henne med at jeg er jo bare en norsk papegøyeelsker.

På veien ut spanderte hun godteri fra sånne gammeldagse runde bokser hvor du putter på 25 cents og ut kommer søtsaker. En fin dag i Québec City med andre ord.