Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Flåmsbana

Dette er jernbanestrekningen man må oppleve for å kunne si noe som helst om den. Den er nemlig helt utenom noe lignende i verden. Det fins riktignok enorme jernbanekonstruksjoner i blant andre Schweiz og Peru, der mennesker har fått la sin kreativitet fått fullstendig fritt spillerom, men at noe sånt som dette ligger i Norge, og fortsatt er i drift er rett og slett et lite under. Som sagt, man tror det ikke før man har vært med en tur fra Flåm til Myrdal og tilbake.

Som jernbaneentusiast med flere Inter Railer bak meg enn de fleste skal det noe til å få meg hekta, men dette her tar faktisk kaka. Dette er rett og slett 21 kilometer med en bratt jernbane som baner seg vei gjennom en dyp dal, opp på fjellet, ned i dalen igjen, langs et par fjellsider, forbi fossefall, dype gjel, hissige, grønnfargede elever, natur i alle grønne nyanser som finnes, geiter, et hus der og en hytte der – og så stopper den omtrent midt i en diger foss (Kjosfossen) der passasjerene kan gå ut og bli søkkvåte, ta bilder og si «WOW», gang på gang. Den store «WOW» kommer selvfølgelig da huldri, som man allerede har fått en fortelling om via togets høyttaleranlegg smyger seg fram mellom foss og stein og synger for å lokke med seg mannfolka på turen. Hun er nesten umulig å få tatt bilde av der hun hopper fram og tilbake og dukker opp på steder man ikke regnet med sin forførende sang. Japanere, tyskere, engelskmenn, spanjoler og franskmenn er målløse. Samtlige står der og måper, og det knipses vilt.

Huldri

Flåmsbana er et sidespor av Bergensbanen. Man startet konstruksjonen av banen i 1924 for å få jernbanetilgang til Aurlandsfjorden og dermed Sognefjorden for varetransport. Flåmsbana har normal sporvidde, og er i så måte unik i verdenssammenheng i og med at det er en stigning på 863 meter, maksimumsgraden ligger på 5.5 %.  Intet mindre enn 20 tunneler måtte til for å få til dette mesterverket, og mange av dem ble sprengt ut og deretter gravet ut for hånd. Dette ga arbeid i årevis for rallarane, som hadde jobb med linjen helt fram til åpningen i 1940. En egen stasjon ble grunnlagt på Myrdal på Bergenbanen. Togtrafikk, både gods og personer, nøt godt av Flåmsbana helt fram til 1998, da NSB ville legge ned linjen. Gudskjelov for turismen i Norge tok Flåm Utvikling over, og har nå lyktes i å gjøre linjen svært så innbringende. I dag er linjen Flåm – Myrdal nærmest kun basert på turisme. Og det merker man ved ankomst til Flåm. Ikke rart, 600.000 besøkende i året, de aller fleste om sommeren skal dele opplevelsene i Flåm og på Flåmsbana.

Den lille bygda Flåm flommer bokstavelig talt over fra mai til september. Hver eneste dag legger digre cruiseskip til kai, og eventyrlystne turister fra alle verdenshjørner kommer ut av skipet i horder for å få oppleve eventyret. Alle først skal de bespises, så kaien i Flåm tilbyr flere spisesteder. Her er det fullt kan jeg love, så jeg anbefaler vel at man spiser i Aurland eller annet egnet sted før man entrer Flåmsbana. Dessuten må man ha engelskkunnskapene i orden. Det fantes ikke en eneste kelner eller annet personale som snakker norsk på bufferestauranten. Godt at ungdom fra andre steder i Europa låner en hjelpende hånd i den verste turistsesongen! Anyway, vi var sultne, og fikk ikke billetter på Flåmsbanas neste tre avganger. Fullt var ordet vi fikk høre av konduktøren og i kassa. Dermed ble billetter kjøpt for avgangen fire timer seinere.

 

Kaiområdet i Flåm er interessant nok, men har man nå sett i suvenirbutikkene, tatt en kopp kaffe på togkafeen, suset litt rundt og sett på turistene, begynner det å bli lite å gjøre. Dermed blir det bespisning. Og med tilbud om en buffetmiddag til 250 kroner per person, var det et enkelt valg. Vel, valg og valg. I det vi kom bort til damen som stod for bordplasseringen ble vi høflig bedt om å forlate restauranten. «Full – tourists you see». Magene vred seg i sultkramper, så her var det bare en ting å gjøre. Skru på Svenniesjarmen. Følgende utspant seg. Svennie: «Wow, you’re from Latvia, right?» Dame:  «Yes, how did you know?”  Svennie:  “I just got the feeling”. Så kom følgende latviske ord ut av min munn: “Bralis, zemenes, brilles sjuska, alus, es gribu te”. Det betyr. Bror, jordbær, brilleslange, øl og har du te? Hun knakk sammen i latter, og plutselig hadde hun et bord allikevel, gitt!

Flåm har egen grendeskole. Få elever, men en vakker bygning midt i Flåm

Vi fikk mat, men jeg kan love alle lesere at jeg endelig har funnet kjøttkøene i Polen eller Moskva på 1980-tallet sin overmann. I det siste skje av suppen var inntatt stormet det 200 japanere inn og stilte seg i kø rundt og rundt buffeten, omtrent sånn som Disneyland har laget køsystemet sitt. Japanerne visste akkurat hvordan det skulle være, og stakkars den som ikke skjønte systemet. Dermed ble jeg sittende der og bare måpe! Gudskjelov hadde Morten allerede ant tegninga og kommet seg inn midt i køen før det store inntoget var i gang. Så jeg fikk en telefon med spørsmål om hva jeg ville spise.

Etter middag var det bare å sørge for å få en best mulig plass på toget klokken 16.00. Det var to køer. En var forbeholdt den store gruppen japanere som hadde ankommet med cruiseskip. De to de fire første vognene. Vi andre fikk velge fri plass i de enste fire. Det mest spennende foregår på høyre side, noe vi ikke ante, så vi valgte selvfølgelig feil. Men det er ingen krise. Toget returnerer til Flåm etter et kvarters opphold på Myrdal, og fra Myrdal er det langt færre som er med. Mange ønske rå leie sykkel og sykle Rallarveien tilbake til Flåm, eller de tar de korresponderende togene på Bergensbanen til Oslo eller Bergen. Man bytter da selvfølgelig bare side nedover.

Myrdal

Turen til Myrdal tar cirka en time. Hele denne timen er som sagt full av overraskelser og utrolig vakker natur. Det hele begynner med Flåm sentrum. Ei lita bygd med grendeskole, en butikk og en kirke. Så går det oppover Flåmsdalen. Toget stopper på 10 små stasjoner. Ingen går av eller kommer på denne gangen. Det gjør sjeldent det. Men det finnes et par hoteller som tar i mot gjester, og en del hytter som man bare kan kommer til via jernbanen, så derfor blir stasjonene værende. Langs hele turen ser man Rallarvegen. Den er en egen turistattraksjon både for gårende og syklister. Denne veien ble nemlig anlagt for å frakte materiell og personell til konstruksjonen av Flåmsbana. Men – a word of warning: Rallarvegen kan være utrygg. Da jeg var der hadde nettopp engelsk jente sklidd med sykkelen på et snøbelagt område, mistet styringen, og falt ned i et juv. Hun omkom. Det er derfor sterkt å anbefale å lese brosjyren om sykling på Rallarvegen og ta forholdregler. Det kan være lurt å trille sykkelen på de stedene som er ekstra utsatte.

Rallarvegen

 Flåmsbana tur – retur ligger på 350 kroner. Jeg er litt misunnelig på aurlendingene. De får nemlig årskort for 650 kroner!