Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Fernando – jungelpluggen

«Fernando», sa han og smilte bredt. Mitt aller første møte med Borneo, nærmere bestemt Sandakan helt øst i provinsen Sabah. Fernando er en liten plugg med gyllenbrun cappucinohud, vakre blågrønne øyne, et snilt ansikt og et hardt håndtrykk. Man skjønner han er «mann», og at han vet hva han driver med. Fernando er Borneo Eco Tours fremste salgsargument. Han er Borneo Eco Tours. Alle ønsker seg Fernando som guide. Ikke alle får ham. Jeg var heldig, hadde ikke spurt om noen spesiell. Men Fernando var nå «min» i tre dager. Det var mannen som skulle forklare meg om Sabah, om dyreliv, planteliv, mennesker og økosystem.

Fernando er halvt filipino, kvart amerikaner og kvart tamil. Det er ingen som slår denne kombinasjonen når det kommer til utseende. Alle synes Fernando er vakker. Rett og slett vakker. Men det er ikke det som er hans viktigste «asset». Fernando er vokst opp i Borneos urskog. Familien hans flyttet så langt fra folk de kunne komme, grunnla en liten økofarm ved Kinabatangan River, fikk sin omgangskrets blant elefanter, orangutanger og andre jungeldyr. Her levde Fernando sine 20 første år, fikk skolegang av en omreisende lærer, ordnet med alt de trengte av mat rett fra jungelen og lekte med pygmeelefantenes barn når han ikke måtte jobbe.

 

Dette var hans liv, og dette var foreldrene hans sitt liv. Alternative, javel, men dette livet har gitt Fernando en helt unik kompetanse, en flott personlighet og noen holdninger alle burde lære av. Fernando bruker all sin tid på å informere om Borneos unike flora og fauna. Han bor i sin egen jungelhytte, i nærheten av der pygmeelefantene føder sine barn. Han har fulgt dem opp så lenge han har levd, og vært pygmeelefantenes talsmann for å sikre dem mot fullstendig utrydning ettersom mer og mer av deres habitat blir brukt til palmeoljeplantasjer. Fernando har jobbet mot regjeringen i Kota Kinabalu og mot regjeringen i Kuala Lumpur for å få dem til å forstå viktigheten av å verne naturområdene i Sabah. Og Fernando har lyktes. Mange møter har det blitt, mange brev har blitt skrevet. Fernando er overbevisende, og han har stått på. Og han har lyktes. En stor del av Kinabatanganområdet har blitt vernet. Han har til og med fått myndighetene og de lokale palmeoljebøndene med på å lage en bred korridor gjennom palmeplantasjene som elefantene kan passere på sin ferd til de forskjellige områdene i regnskogen slik de alltid har gjort. Elefanter er stedbundne, og føder, spiser, bader, dater og hviler på de samme steder. De vandrer fra sted til sted avhengig av mattilgang, og de skjønner ikke så mye når matområdene er borte og det er fullt av uspiselige palmer der i stedet for regnskog.

 

Fernando har flere prosjekter på gang Sepilok, Orang Utan Rescue Resort er også et av Fernandos satsingsområder. Han startet det hele med to tomme hender, og har med hjelp fra forskjellige dyrevernorganisasjoner i hele verden fått sponset både bygninger, mat, lønn til arbeiderne og så videre. Her tar han i mot orangutanger som er forlatt fordi moren er skutt av snikskyttere, han tar i mot orangutanger som må omplasseres fordi de har mistet sitt habitat og blir aggressive når de ser mennesker der de opprinnelig har hatt sitt område. Fernando er utrolig stolt av prosjektene sine. Han kjenner hver eneste elefant i området, og han kjenner hver eneste orangutang. Man ser på ham at han elsker dette livet. Han innrømmer at han tjener mindre enn kassadamen på den lokale matbutikken, men se hvilken livsglede han har. Det å få drive med et han elsker og få anerkjennelse for det er mer verdt enn noe annet.

 

Vi har mye å snakke om. Jeg blir oppriktig glad i Fernando. Han bare ler av mine malariaprofylakseproblemer, mine tusen myggstikk, redsel for stygge slanger og blodtørstige igler som sitter på kroppen min etter en time i jungelen. Han ler av at jeg vil kose med alt mulig, med elefantene hans, med orangutangene hans. Han ler når de slår til meg, og når orangutangbabyen biter til og lager et dypt kutt i tommelen. Han tar rolig fram nål og tråd og syr sammen. Ingen leger her, ler han. Jeg griner, og han ler.

Forresten, du må se to ting mens du har meg. Vi har to dager igjen, men jeg gir deg helgen min også. Hvis du vil, sier han. Jeg vil at du skal se Skilpaddeøya, Slangeøya og så må du se «The Cave».  Jeg er med, og vil betale ham. Han nekter plent. Når vi er ferdige her, setter du inn noen penger på Trust Fund – da går pengene dine til dyra i Sabah. Se her, jeg er tjukk nok. Vel, det er han i hvert fall ikke. Han er en plugg, men han er ikke tjukkebolle. Det tror jeg ikke man kan bli når man bor i jungelen og spiser bananer, rambutan. Stjernefrukt, larver, ris og et og annet kjøttstykke en sjelden gang.

 

Det blir fire intense dager. Skilpaddeøya, der havskilpadder kommer i land og legger opp til 500 egg, er en utrolig opplevelse. Her tar man i mot maksimum 20 turister av gangen. De får se mammaskilpaddene legge sine egg, begrave dem i sanden og deretter legge på svøm. Så går de videre til et annet sted på stranden. Der klekkes et skilpadderede. 500 små skilpaddebabyer ser dagens lys, eller rettere sagt månens lys og setter i gang med raske skritt ned mot havet. Hver turist får hjelpe en skilpadde og gi den navn før den forsvinner i havet. Selvfølgelig får jeg hjelpe et helt kull. 250 Svennier og 250 Fernandoer forlater stranda og legger på svøm. Første etappe er gjennomført. Alle overlevde. Statistisk overlever bare t par per kull. Dette er mat for fugler og fisker. Men her blir det nok flere som klarer seg. Mange skilpadder blir spist av fugl på veien ned til havet. Denne gangen måtte fuglene gå sultne.

 

Fernando vet hvordan han snakker med turister, og han er utrolig kunnskapsrik. Han overtaler meg til å svømme med havslanger. Havslanger! “De er rågiftige”. “Ja, det stemmer”, sier Fernando. Men de angriper ingen. Det gjør de bare hvis du truer dem. De er ikke aggressive. Jeg blir med. Svømmer litt forsiktig ved siden av et par. Så går vi opp på land. Øya er full av slanger. Ingen av dem bryr seg om oss. De har mer enn nok med egen business. «Dette får ikke turistene oppleve», sier Fernando. «Too dangerous». Jeg er fornøyd.

 

Siste dagen med Fernando blir det Cavewalking. Her bor svaler, kakerlakker, store edderkopper og annet småkryp i milliontall. Svalene har etablert seg oppover de glisne huleveggene på bitte små hyller. Her er de trygge. Vel, nesten. For en stund siden var kinesere på jakt etter redene deres. Svalredesupper er en delikatesse i Kina, ler Fernando. Men han er forbannet også. Tenk deg da, sier han, kineserne spiser svalerede fordi de tror det er sunt, og samtidig holdt de på å utrydde svalene i området her. Fernandos tredje prosjekt. Her er det «guards» 24 -7. bevæpnet. Ingen svaleredetyver kommer inn lengre. Her skal alle svalebarn fødes og vokse opp. Unntatt de stakkarene som faller ut av redet. De blir kakerlakkmat. «Er du seriøs», sier jeg i det jeg tar opp en liten svalebaby som piper sårt. «Ja, legg den tilbake», du finner ikke redet dens, og dessuten kan ikke du klatre på fjellveggen her». «Moron», kaller han meg. Jeg nekter. Tar med meg svaleungen ut. Vil ha den med til hotellet. Hjelpe den. Fernando setter pris på holdningen. Men han må være streng.  «Slik er naturen – du kan ikke redde alle. Den lille der dør om noen timer enten du tar den med eller du lar den bli liggende. Naturen har bestemt det sånn.» Jeg hater det. Men jeg gir etter. Det ble satt inn penger på Trust Fund mandag morgen.