Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Bak på motorsykkelen gjennom Vancouver

 

Den kanadiske Stillehavskystens store attraksjon og aller største by med 2,5 millioner innbyggere er Vancouver, og er så absolutt verdt et besøk. Det er jeg visstnok ikke alene om å tenke. Årlig passerer en del millioner amerikanske turister International Airport of Vancouver for å oppdage Stillehavets vakreste eventyr, enten det er i storbyen Vancouver, den nærliggende Vancouver Island med kolonibyen og British Columbias hovedstad Victoria, eller ett og slett for å oppdage milevis av vakre, nærmest uberørte kyststrekninger, vakre skoger og ville fjellområder. Den kanadiske Vestkysten har mye å by på, og her får man opplevelser som er helt unike. Vancouver er gjerne utgangspunktet for utflukter til hele British Columbia, men ønsker man korte dagsutflukter finner man en flott kombinasjon av en hyggelig by, urbant kafeliv og alle mulige naturaktiviteter man kan drømme om. Alt ligger der lett tilgjengelig.

Veien er kort fra fjelltoppene til havet, den uberørte regnskogen og det urbane livet blant alle mulige nasjonaliteter i skyskraperjungelen Vancouver, som på folkemunne ofte blir kalt Hong Couver på grunn av den store gruppen kinesere som har slått seg ned her og driver god business. Massevis av kinesere kom allerede på 1800-tallet da den trans-kanadiske jernbanen knyttet Canadas to kyster sammen med en gedigen jernbane fra øst til vest. De kinesiske kontraktsarbeiderne reiste aldri tilbake til Kina, men ble i Vancouver hvor de har gitt sitt bidrag til byen økonomi, mat og arkitektur.  Min venn fra mange år tilbake, Béla møter meg på min tur i Vancouver og elsker å være guide. Han mener selv at han er en typisk innbygger i dagens Vancouver. Og det er noen kriterier for å være det. For det første snakker man engelsk. Men for å kvalifisere skikkelig kan man minste et språk til, og det tilhører enten foreldrene eller besteforeldrene. Han snakket tysk i tillegg. Foreldrenes foreldre er tyske, og hjemme snakkes bare tysk. I tillegg elsker du naturen, det opprinnelige og så er man utrolig stolt av å bo i British Columbia!

Vancouver mangler de store innfartsveiene inn til sentrum av byen. De har satset på sunn luft og bevaringsverdige bydeler. Det ble aldri plass til motorveier.  For å få transportert innbyggerne fra en bydel til den neste har man konstruert en 60 kilometer lang Skytrainbane, ikke ulik den man finner i byer som Bangkok. Her kommer man til 32 stasjoner. De fleste bydeler er dermed betjent. Du skal ikke ta Skytrain eller buss, sier Béla. Vi tar motorsykkel. Béla kjører motorsykkel og tar meg med på baksetet for en rask «guided tour».

Aller først går turen til Commercial Drive der stemningen er en slags miks mellom det europeiske og det latinamerikanske. Kafeer, Salsabarer, franske restauranter og boulangerier preger gatebildet. Dum å se markedet i Main Street, sier han – tenk deg – vi har et eget Punjabi Market. Her er det tett i ett av salgsboder med tøyer, stoffer, krydder, mat og alt mulig indisk. På spisestedene får du svært gode “deals”. As much as you want for 10 dollars! Curryrettene står ut av øra på folk. Og de er fantastisk gode. Det lukter indiske krydder og det lukter tandoori. Her må vi bare spise, og maten er bedre her enn i India påstår Béla. Hva tror du, sier han., hvis en indisk kokk kan komme hit og lage mat, at han gidder å bli i India? Her tjener han like mye i uka som han tjener på et år i Mumbai. Obviously, the poor guy goes for Vancouver. Og det er han ikke alene om.

Motorsykkelen raser nedover langs den vakre kysten mot Downtown der sossebåtene ligger trygt plasser i fine rekker langs Devonian Harbour. Her kommer ikke bare yachtene inn, men også en del sjøfly.  Langs veien kommer rollerbladeskidsa, og rollerbladesgamlingene i full fart, syklister er det mange av, det samme gjelder skateboarders. En og annen svett jogger er også ute på tur, og det hele gir et bilde av sunnhet og aktivitet. Jeg vil fly sjøfly”, skriker jeg til Béla. Han sier at det må bestilles. Han lover at vi skal ta tuen til Vancouver Island med sjøfly seinere i uka. Yes, jeg er fornøyd.

Bela speeder opp farten og vi havner etter hvert foran Vancouvers største tourist trap. Det er bare for at du skal le litt, sier Béla. Steam Clock – en klokke som lager lyd og damp med jevne mellomrom. Den drives av underjordiske rørledninger, og gir fra seg skyer av røyk når den ringer. Og det gjør den ganske ofte merket jeg meg, kanskje hvert tiende minutt eller noe. Foran klokken stod det et tjueetalls japanere og lo godt av denne saken. Bilder ble knipset i vilden sky. Denne klokken hadde tydeligvis en enorm underholdningsverdi. Rundt klokken ligger suvenirbutikker som selger alle mulige slags t-skjorter, capser, postkort og klokker som snør. Takk som byr, tenkte jeg. Gastown er en av de eldste forstedene i Vancouver. Gastown er nyrestaurert  men fremstår slik det må ha gjort på slutten av det 19. århundret – før den store bybrannenla bydelen i ruiner.  Bydelen har kule  brostensbelagte gater, små butikker, gode restauranter og fullstappede barer.

«Hold on to your belongings», roper Béla. «We are now passing Vancouver’s shithole». Spennende, tenker jeg. Og dermed kommer vi rett fra et områdevakker og velholdt bebyggelse, posh kafeliv og gode restauranter til en gate med tiggere og annen elendighet på hvert hjørne, eller rettere sagt i metervis langs fortauskantene.  Ved siden av tiggere og uteliggere går en del rusa folk og skjener. Butikkene er stengt med sånn treplanker i kryss over vinduene, og bygningene forfaller. «There are more drug addicts here than in New York and Los Angeles added together», skrikes det i kapp med motoren. Welcome to East Hastings!

Burrard Bridge er neste stopp. Her stopper Béla motorsykkelen og vi tar en vannpause. Han har sprudlevann i sideveskene og økologiske bringebær og blåbær. «Your favorites»? «Am I right»? Kjøpt på Granville Steet, sier han. Der florerer det av økologiske butikker. Det er stort her i Vancouver. Bela peker på kjente landemerker. Her er det god utsikt. Seymor Mountain, Sunset Beach, English Bay. Jeg vil se Stanley Park, som er så berømt og som har gitt Vancouver status som en av verdens beste byer å bo i. «Right down there, Svennieboy», sier han og beveger hodet mitt i riktig retning. Vi hopper mot motorsykkelen og speeder av gårde mot Stanley Park.

Stanley Park er ikke noe småtteri. Den er like stor som Central Park i New York, men som Béla sier det: «Not even  half as crowded, even if most people here visit the park regularly». Og det gjør de med god grunn. Her er det god plass til barn som vil leke. Ungene elsker denne parken. De har sin egen farm, egen jernbane, en vannpark og flere trygge sandstrender.

Ellers kommer alle hit for å nyte. For naturelskere naturelskere, trimmere, folk som mediterer, driver med yoga, folkk som vil padle, seile eller ro eller rett og slett sove under et tre. Man får leid både rulleskøyter og sykler i nærheten for en rimelig penge, og det er det mange som benytter seg av. Parken er omsluttet med vakre stier langs kysten, og parken er prydet av en rekke totempæler som er nitidig skåret ut av flittige indianere. Intet mindre enn 150.000 regnskogstrær står her til alles glede, og av og til får man nærkontakt med parkens mange halvtamme dyr. Merk at det er totalforbud mot å fore vaskebjørner, caribouer og andre av dyra som prøver seg. Med mindre du er en Svennie. Jeg kunne som vanlig ikke dy meg, og ble umiddelbart stoppet og kjeftet på av noen forbipasserende på rulleskøyter. Og kjeftamentet gikk høyt og tydelig. Béla ristet oppgitt på hodet. «Hopeless», var ordet han brukte.

Béla skjønner etter hvert min store «passion», så neste stopp blir Vancouver Aquarium. Ikke nødvendigvis for å se på fisker, men for å gå i regnskogen å se på fugler og massevis av skilpadder. Vi kom mitt i fôringstiden, og disse fuglene er ikke veldig redde av seg. Her fikk jeg faktisk lov til å fôre. Fugler på hånden, på hodet, på ryggen. Et show uten like. Og jeg elsket det! Deretter ble det firedimensjonal film fra regnskog og med dyretema, der man merker både vind, lukter, været i tillegg til at man tror man befinner seg midt i regnskogen.

Vi hopper på motorsykkelen etter at jeg har bestemt meg for at jeg orker museer idag, ikke en gang Spacemuseet som faktisk skal være veldig bra. Vi kan ta alt det der en annen dag, sier jeg til Bela. Han mener vi skal rase opp til Grouse Mountain og ta taubanen til toppen (Grouse Mountain Skyride).

Så da blir det flere eventyr. På veien opp får man en super utsikt over havnen og byen. Vi havner til slutt på 900 moh. Bela vet hva han gjorde: “You just made my day again”! Her finnes nemlig “Refuge  for Endagered Species! Grizzlybjørner! Og de er bare dødskule. Blir stående lenge å betrakte deres voldsomme lek. Bela vi ha meg med på hanggliding ned til Capilanoeleven. For meg, en lek med livet som innsats. Han pusher på, og til slutt gir jeg etter. OK, jeg kommer til å hyle hele veien. men jeg gjør det – og det er det mest fantastiske jeg har vært med på. Rått! Gir en ekstremfølelse, et adrenalinkick uten sidestykke. Det var nok aktiviteter for den dagen. Vi fyker ned til Chinatown – nattmarked og buffet. Spis deg tjukkebolle for 10 dollar. Og det gjør vi.