Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Australias dyreliv

Dette kommer nok ikke som noen bombe på noen, men dyrelivet i Australia er faktisk helt unikt, og kan ikke sammenlignes med noe annet i verden. Australia har faktisk rekord i endemiske dyrearter. Endemisk betyr at de kun finnes her. Pungdyr som kenguruer, possumer, koalabjørner og wombater  bærer alle bebisene sine i en pung  på magen. Der sitter de da, småtrollene til det er trygt å gå ut. Kengurufamilien består av til sammen 11 slekter med 50 arter. De forekommer i Australia på Tasmania og i Ny Guinea. Den røde kjemepekenguruen bor på de nedbørfattige innlandsslettene i Australia. Hannen kan bli to meter høy. Bakbena blir brukt når den slåss. De er så sterke at de kan sparke opp maven til et menneske. Den har sparket i hjel mennesker i noen tilfeller. Men det er alltid menneskets skyld. Går du bort til en diger kenguru som har en bebis i pungen, må du regne med reaksjoner.

De litt mindre kenguruene er ikke så sterke, og de aller minste kalles wallabies og er som små kosedyr der de hopper rundt og knasker gress, grønnsaker og så videre. Kenguruene blir født som litt uutviklede individer. Ungene krabber så opp i mammas pung, og suger seg fast til en patt. Når ungen begynner å suge, utvider patten seg så ungen blir sittende fast. Når en unge er blitt stor, begynner den å bevege seg utenfor pungen, men den går inn igjen for å få melk. Da kan det hende at mammaen allerede fått en ny unge som oppholder seg inne i pungen. Men det er nok melk til begge.

Kangaroo0003

Kenguruen er i pungen i 9 måneder, og fortsetter å die i 9 måneder til. Kenguruer beveger seg utrolig raskt, og kan komme opp i 70km/t. Kenguruen er avhengig av halen sin når den skal hoppe. Hvis du løfter opp halen til en kenguru, klarer den ikke å rikke seg overhodet. Trekenguruene er arter som klatrer opp i trær. De har forben og bakben som er omtrent like lange, hvilket skiller dem fra de andre kenguruene med sine små forben og store bakben.

Koalaer kan og bør klassifiseres som verdens beste kosebjørn. Makan til godinger skal man lete lenge etter. Joda de ser fredelige og rolige ut, men blir de truet eller provosert kan de forsvare seg med skarpe klør. Klørne sørger ellers for at den at den kan holde seg fast i eukalyptustrærne der den lever. Og eukalyptustrær er et must for koalene. Uten dem dør de.  De sitter hele dagen og gomler eukalyptusblader. Disse bladene gir dem en liten rus som gjør at de blir trøtte. Dermed sover de 18 timer i døgnet. Koalaen er en truet dyreart og er totalfredet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men hva hjelper det når biler kjører over dem, på grunn av habitatet deres stadig skrumper og koalene må krysse motorveier for å finne egnede trær de kan bo i og spise av? I Australia er det etablert rescuesentere og egne koalasykehus, så folk er engasjerte i å redde dem. Når en koala blir født klatrer den opp i pungen til mora, og blir der i fem til seks måneder. Etter det sitter den på ryggen hennes.

 

Wombat er en søt litt stor tjukkebolle med myk pels, som også befinner seg på listen blant utrydningstruede arter. Den lever i skogsområder og spiser alt mulig fra nøtter, røtter, blader, trør, gress, grønnsaker og så videre. For aboriginerne er den hellig, og de har en egen helligdag for wombaten. Wombaten er vanligvis ikke noe farlig for mennesker, men den er uredd og følger prinsippet om først å gå til angrep og så spørre etterpå. Wombaten lar seg temme, og de som har prøvd har hatt vellykkede wombater som husdyr. Den har skarpe klør og svære tenner, og er visstnok veldig sta. Med andre ord, egner seg ikke for små barn. Dessuten er det totalforbud mot husdyr av denne typen i Australia.

Så har vi mitt favorittdyr nummer 1. Nebbdyret, eller platypus. Man skulle tro at dette dyret var et fantasidyr som en eller annen unge hadde designet, men det finnes ! Bare se her: Nebbdyret  har beverhale, oterføtter, er hårete, har andenebb, har en giftklo  på bakfoten og den legger egg. Men når barna kommer ut av egget får de melk fra moren!  Ikke gjennom patter riktignok men gjennom huden.  Den stuper uti vannet og med raske svømmetak fyker den rundt og leter etter mat. Så er den av og til på land, for så å stupe uti igjen, Giften kan ta livet av en liten hund, og gi mennesker et smertehelvete, men det er ikke nok til å drepe noen. Nebbdyret er definitivt ikke dyret man skal prøve å kose med i hvert fall. Nebbdyret lever langs hele Australias vestkyst, men er også utrydningstruet. Den er dårlig rustet mot forurensning av vannet den lever i.

Echidnaen, en slags god kombinasjon av et piggsvin og en maursluker legger også egg. Den er også utrydningstruet. For tiden er det en stor kampanje på gang for å redde «The Tasmanian Devil». Som navnet tilsier er den endemisk på Tasmania. Den har nå opplevd stor dødelighet på grunn av en smittsom  krefttype som har rammet den. Tasmanisa devil ser ut som en liten bjørn der den løper rundt på alle fire. Og hvis den vil, brøler den skikkelig.

Australias dyreliv er som sagt helt unikt, og som om ikke disse dyrene var nok kan jeg nevne en haug av flere. For eksempel krokodiller, som det fortsatt er mange av. De bor for det meste i nordområdene der det er gode temperaturer året rundt og spesielt i regnskogsområdene. Det skilles mellom saltvanns – og ferskvannskrokodiller, kort sagt salties og freshies. Begge typene spiser gjerne et menneske til lunsj eller middag dersom en eller annen får lyst på et bad. Saltiesene er det største og farligste. De kan faktisk bli over 6 meter lange. Og man kødder ikke med dem. Finnes det et advarselskilt på et badested eller enn innsjø eller noe må man rett og slett respektere det og ikke hoppe uti. Australia har dessuten over 100 typer giftige slanger, og har 9 av verdens 10 giftigste å vise til. Taipan, death adder og tigerslangen er tre av de mange. I Australias outbacks trives ikke så mange dyr, men her finnes skorpioner, ørkenrotter, en haug av insekter og jada – giftige edderkopper. En av de giftigste trives faktisk best i Sydneys hager. Man regner med noen dødsfall i året på grunn av denne edderkoppen.

elusive-australian-duck-billed-platypus-queensland-25998338

Australias fugler er nesten verdt et kapittel for seg. De er overalt, og har alle mulige farger og fasonger. Her har vi den litt tjukke kookaburra med langt nebb og rund kroppsform, butcherbird, en tillitsfull kjøttende krabat, rosellapapegøyer, kakaduer, berglorier, nymfeparakitter, den digre emuen som ikke kan fly,  og sist men ikke minst ville undulater i tusentall.

Dronningfuglen er den morsomme «wild turkey», villkalkunen. Den graver opp folks hager på jakt etter mat, og dersom den blir jaget lager den et enormt leven. Den kan fly, og gjør det til gangs dersom den blir skremt. Til hageeieres store fortvilelse er dronningen totalfredet. Prøver noen å skyte en, blir det 2000 dollar i bot. Jeg kunne selvfølgelig fortsatt med fugler, men skal gå over på et annet tema i Australias dyreliv. Et alvorlig tema.

Australias store problem vil sikkert den observante leser ha observert, er at de kule dyra er skikkelig truet og at man må jobbe intenst for å redde dem. Grunnen til at de er truet er sammensatt, men trusselen startet for mange år siden da innvandrere ville ha med seg egne yr til Australia. Den første importerte var dingoen, Australias villhund. Denne tok aboriginerne med seg. Dingoene spiser fugleegg og eggene til nebbdyret. Jada, den tar gjerne slangeegg også, men det er det ikke så mange som bekymrer seg om.

Så kom Thomas Austins mer eller mindre geniale plan. Han ville ha kaniner i Australia for å ha noe å jakte på. Da startet problemene for alvor. Det er hjernedødt å ta med kaniner til Australia. De formerte seg i hopetall, sånn som kaniner gjør. Mange kaniner må ha mye mat. Dermed gjøv de løs på planter, avlinger og alt som er spiselig i naturen. De utkonkurrerte lett de endemiske dyrene som rett og slett ikke fikk nok mat. Dermed ble de stadig færre. Så, for å løse kaninproblemet introduserte britene rever. Luringene, revene gadd velk ikke å jage kaniner når det var lettere å jage små kenguruer og wallabies. Så bygde de et gjerde gjennom hele Australia for å i det minste holde kaninene på en side. Det ingen tenkte på var at hvis man ikke bygger det hele veien, fra kyst til kyst, er det bare for kaninene å løpe rundt. Og det gjorde de. Noen gravde seg under gjerdet også. Kaniner minner av og til om gremlins. Så, på 1950-tallet ble det bestemt å drepe kaninene med myxomatosisviruset. God ide. Trodde alle. Men etter 20 år var alle kaninene immune og fikk enda flere barn. I dag regner man med 350! millioner kaniner i Australia.

 

Andre introduserte dyr er ville geiter, ville hester, ville griser, kameler, dromedarer. Alle disse stortrives og spiser seg mette hver dag. Disse er kule dyr, men det er forferdelig synd at de ødelegger for de endemiske dyreartene.