Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Folkemordfornektelse

Fornektelsen av folkemordet

“Ut ifra funn i dokumenter, kilder og annet bevismateriale er det armenske folkemordet et udiskutabelt faktum. Det ser faktisk ut til at en del av dem som nekter å ta innover seg at folkemordet på armenerne fant sted, er i likhet med dem som nekter å anerkjenne Tysklands folkemord på europeiske jøder, motivert av uvitenhet og fordommer.» (Stephen Zunes, amerikansk folkemordforsker.)

Det finnes kun to land i verden som direkte benekter at det armenske folkemord har funnet sted, nemlig Tyrkia og Aserbajdsjan. Ifølge det store flertall av folkemordforskere verden over er fornektelsen av det armenske folkemordet det mest patente eksempel på en stats fornektelse av sin fortid. I boka «Perspectives of Criminology» konkluderer forskerne og forfatterne E. McLaughlin, J. Muncie og G. Hughes med følgende: «Hvis den tyrkiske regjeringen kan nekte at det armenske folkemordet fant sted, hvis revisjonistiske historikere og nynazister benekter at Holocaust fant sted, hvis mektige stater over hele verden i dag kan nekte systematiske krenkelser av menneskerettighetene de har begått eller er i ferd med å begå – da vet vi at vi er i dårlig form».

Folkemordshistoriker Donald Bloxham er ikke det minste i tvil om at dette åpenbart var et folkemord, og viser til deportasjonsordre, grusomme massakre og massedød. Det finnes en rekke argumenter for dette synet. Det ble ikke sørget for mat og husvære for armenere som ble deportert, soldatene ranet, voldtok og drepte. Marsjene gjennom ørkenen hadde ingen destinasjon. Armenerne skulle være borte fra jordens overflate før de kom til en eventuell landsby i Syria.

Folkemordet på armenerne er blitt avvist av regjering etter regjering i Tyrkia, med unntak av en kortvarig interimregjering som satt med makten mot slutten av første verdenskrig til Kemal Atatürk overtok på 1920-tallet. Ser man på hvilke midler Tyrkia tyr til når det gjelder å benekte folkemordet blir man nesten imponert over kreativiteten. Det er virkelig et stort problem at Tyrkia får lov til å herje som de vil med et så viktig spørsmål som et folkemord der en nasjon nærmest ble utryddet.

10384821_10155526112415298_8720728647374832325_n

« Å benekte det armenske folkemord er på linje med Holocaustfornektelse, “(Gregory Stanton, visepresident i International Association of Genocide Scholars og president for Genocide Watch.)

Professor Colin Tatz (Macquarie University) er ikke nådig etter sine dyptgående studier om de tyrkiske makthaveres alle påfunn når det gjelder å tåkelegge de historiske og juridiske fakta hva gjelder folkemordet og de faktiske erstatninger de overlevende armenerne kan kreve og kan få juridisk medhold i å oppnå.  Det viser seg gang på gang at tyrkiske myndigheter og deres representanter tyr til svært uredelige handlinger og fullstendig uetisk oppførsel når det gjelder å omskrive historien slik at den passer med narrativet om den nye tyrkiske republikken og heltene i triumviratet. Talaat, Enver og Djemal Pasha anses som arkitektene bak folkemordene på både armenere, grekere, kaldeere og assyrere av forskningsmiljøene, men av den jevne tyrker anses de som nasjonalhelter som banet veien for den stolte tyrkiske republikk. Det ble aldri tatt noe oppgjør med disse tre. Resultatet er at mennesker som begikk forbrytelser mot menneskeheten på linje med Adolf Hitler og Josef Mengele i dagens Tyrkia får skoler, parker, sykehus og barnehager oppkalt etter seg. Statuer av disse finner man også plassert på strategiske steder. Tyrkiske skolebarn lærer ikke noe om folkemordet på armenerne, men derimot lærer de at det var armenerne som bedrev drap på tyrkerne.

DSC01181

Tyrkiske lærebøker beskriver armenerne som forrædere, kaller det armenske folkemordet en løgn, og sier at de ottomanske tyrkerne tok “nødvendige tiltak” for å motvirke armensk separatisme. En av salene på Istanbul militærmuseum er viet tyrkiske muslimer som lider i hendene på armenske militante.

De gangene det har vært gjennomført spørreundersøkelser blant tyrkere om hvorvidt Tyrkia bør komme armenerne i møte og faktisk beklage folkemordet er det kun mellom 7 -9 % som mener dette. Resten er sterkt imot.

“Det er ikke lett for en nasjon å kalle sine grunnleggere mordere og tyver.” Taner Akcam (tyrkisk folkemordforsker)

Colin Tatz  viser videre til den tyrkiske fornektelsesprosessen som en ren industri. Han uttaler: «En moderne stat er dedikert i sitt virke, både lokalt og i utlandet til å ty til ekstraordinære tiltak for å få fjernet et hvert lite hint om at det har funnet sted et folkemord på armenerne. Dette gjøres svært effektivt ved å si imot, bortforklare, skrive om historien, bagatellisere, dempe, relativisere». Tyrkiske myndigheter går så langt som å hevde at i den tiden var det flere tyrkere enn armenere som ble drept. Altså var det heller et folkemord på tyrkere.  Når armenerne og forskningsmiljøene påstår at ca. 1.5 millioner armenere ble drept, svarer tyrkere alltid med at tallet er altfor høyt. De estimerer et sted mellom 200.000 og 300.000. Dødstallene henger sammen med at armenerne gikk til opprør mot de tyrkiske makthaverne og allierte seg med Russland. Derfor måtte tyrkerne forsvare seg.

“Det er feil å hevde at dette er en historisk tvist. De historiske fakta er godt etablert.”( De Waal forsker)

Den tyrkiske republikken ble etablert på en løgn og på en fullstendig utvisking av den blodige historien forut for grunnleggelsen. Kemal Atatürk var ikke bare ansvarlig for okkupasjonen og annekteringen av 90 % av det området Armenia ble tilkjent etter fredsforhandlingene i Sèvres av president Woodrow Wilson, han klarte også å renske området for den siste armenere og han klarte det kunststykket å få et helt folk til å glemme et folkemord og å snu historien til heltemodige handlinger og en forherligelse av det tyrkiske. Den jevne tyrker hadde intet forhold til at det var skjedd noen folkemord før det på 1970-tallet dukket opp som følge av en terrorkampanje mot tyrkiske diplomater iscenesatt av armenere i USA.

Den evige flamme i minnesmerket for folkemordet, Tsitskernakabert, Jerevan

Den evige flamme i minnesmerket for folkemordet, Tsitskernakabert, Jerevan

Taner Akcam, tyrkisk folkemordforsker understøtter dette når han hevder at tyrkiske styresmakter har prøvd å slette alle spor av en fortid som er uønsket, gjennom en rekke reformer, slik at  den kollektive hukommelse blir erstattet av en offisiell historie skrevet av noen få autoriserte akademikere. Hendelser før 1928 og skriftene til tidligere generasjoner er blitt til en lukket bok som aldri åpnes.

Dagens armenske republikk er altså en liten flik av det området armenerne bebodde før folkemordet fant sted, og der de hadde bodd i uminnelige tider. Atatürk sørget for at Armenia blant annet mistet tilgang til Svartehavet, mistet sitt hellige fjell Mount Ararat, den historiske hovedstaden – Ani og en rekke kulturelle og religiøse minnesmerker.

Bestikkelser

Det er liten tvil om at Tyrkias statsbudsjett tappes for millioner av dollar hvert år for å betale amerikanske PR-byråer for deres intense arbeid med å få fram Tyrkias egen omskriving av massakrene på armenerne. Det levnes dessverre heller ingen tvil om de samme myndigheter bestikker forskere på forskjellige universiteter for å få fram forskningsresultater som støtter det offisielle tyrkiske narrativet i årene 1915 -1918.

Yair Auron, University of Tel Aviv, har pekt på de ulike virkemidler som benyttes av den tyrkiske regjeringen til å tilsløre virkeligheten av det armenske folkemordet: Siden 1980-tallet har den tyrkiske regjeringen gitt  økonomisk støtte til opprettelsen av “institutter” tilknyttet respekterte universiteter, som tilsynelatende har som  formål å fremme forskning på tyrkisk historie og kultur, men som i mange tilfeller  har en tendens til medvirke til opplæringen av folkemordfornektelse. Flere amerikanske forskere har reagert med vantro når de finner ut forskningsinstitusjoner i USA har mottatt forskningsmidler fra det offisielle Tyrkia. Deretter viser det seg at historikere som har sådd tvil om folkemordtesen eller benektet denne har fått generøse stipender fra den tyrkiske stat. Dette underbygges av Taner Akcam i et foredrag han leverte i juni 2011, der han uttaler at han ble fortalt av en representant fra det tyrkiske utenriksdepartementet at den tyrkiske regjeringen prøver å bestikke historikere og akademikere i USA for å fornekte det armenske folkemordet. Han bemerket timingen av hva hans kilde sa med den nylige utgivelsen av den amerikanske historikeren Michael M. Gunters bok armensk historie og spørsmålet om folkemord, som denne forfatteren som en av de få setter spørsmålstegn ved.

11150575_815943485142689_6370781509342835908_n

Den  tyrkiske regjering betalte i 2011 det muslimske brorskapet i Egypt  for å brenne svært viktige dokumenter som tydelig beviser folkemordet. Disse ble oppbevart på   Institut d’Egypte, og har vært oppbevart der siden slutten på folkemordet.  Demokratisk Jihad Partiets grunnlegger Sheikh Nabil Na’eem avslørte nyheten i et regjeringsmøte og la til at “de skyldige bør straffes.”
I henhold til informasjonen fra Kairo-baserte Veto avis, ville noen av dokumentene utvilsomt ha skapt en flodbølge mot Tyrkia i internasjonale domstoler. Na’eem understreket at Egypt må å straffe Tyrkia for denne statlige bestikkelsen av egyptere.
Rapporten hevder arkivdokumenter fra Institut d’Egypte ble satt i brann 17. desember 2011, og de fleste av bevisene ble dermed destruert.

 Ragnar Næss – norsk filosof som sår tvil om folkemordet

De som avviser folkemordtesen, er «et lite batteri historikere – gjerne med tyrkiske forbindelser». (Bård Larsen, historiker).

I Norge er det kun en person som til stadighet uttaler seg om folkemordet på armenerne og prøver så godt han makter å så tvil om folkemordtesen. Dette gjør han ved å trekke hundrevis, ja tusenvis av historikeres langvarige forskning i tvil og ved å se bort fra hva andre forskere innenfor andre fagfelt har kommet fram til. Han bruker subtile forklaringer for å bortforklare sannheten ved blant annet å lage et enormt flisespikkeri av definisjoner i stedet for å konsentrere seg om hva som faktisk hendte. Dette er i helt i tråd med retorikken tyrkiske myndigheter benytter seg av. Ragnar Næss støtter seg til et lite kobbel av folkemordsforskere, og har ved minst to anledninger, blant annet i debatt i Klassekampen og NRK ytring i april 2015 direkte feilinformert leserne og debattantene ved å hevde at de profilerte folkemordsforskerne William Schabas og Erik Jan Zürcher er i tvil om det armenske folkemord kan klassifiseres som et sådant. Til Næss sin informasjon ble det sendt e-mail til Schabas, og svaret hans var tydelig: «Det armenske, det rwandiske og holocaust er alle tre eksempler på paradigmatiske folkemord». Altså folkemord etter boka- i tråd med definisjonen vedtatt av FN i 1949.  Zürcher, professor på Universitetet i Leiden sier: “Det er på tide at vi sørger for at vi blir hørt. Vi som er historikere og eksperter på tyrkisk historie i de siste årene av det Ottomanske Emperiet og den nye tyrkiske republikken har en spesiell plikt til å få dette fram. Å fornekte det armenske folkemordet er ikke lenger mulig.»

unnamed

Næss hevder i flere kronikker og debatter at folkemordet er omstridt fordi han vet om 40 forskere som stiller spørsmålstegn ved om dette var et folkemord. Trekker man fra disse to er han nede i 38, trekker man fra Norman Stone og Caroline Finkel som i årevis har argumentert mot folkemordtesen for deretter å bosette seg i Tyrkia, hvor det er forbudt å hevde at folkemordet fant sted, er vi nede i 36. Jeg våger den påstand  at hvis Næss en gang kommer til å oppgi hvilke 36 som er igjen på hans liste finnes det en del der som har kontakter med tyrkiske myndigheter, er av tyrkisk  avstamning eller har fått betalt forskerstipend av Tyrkia. Eller så stiller de seg ikke tvilende til folkemordet allikevel

Historikeren Sigurd Sverre Stangeland: «Blant oss historikere er det ingen debatt om korleis dette var eit folkemord.»

Hundrevis, sågar tusenvis av historikere verden over har kommet til samme konklusjon. Massakrene på armenerne var et folkemord. For å si det enkelt: Setter man et drapsmaskineri i system og klarer på tre år å drepe opp imot 1.5 millioner individer og sender de resterende på flukt er det ikke veldig vanskelig å betegne hendelsen som et folkemord. Spesielt ettersom samtlige som ble slaktet var kristne. Hva ellers skal man kalle det?

Den amerikanske ambassadøren i Istanbul Henry Morgenthau skrev følgende i et telegram: “Når de tyrkiske myndighetene ga ordre for disse deportasjonene, ble det gitt dødsdom til en hel rase. De forsto dette godt, og i sine samtaler med meg, de gjorde ikke noe særlig forsøk på å skjule dette faktum.»

“I utgivelsen «Folkemordenes svarte bok» i 2008 skriver Ragnar Næss at det er lite sannsynlig at det forelå en omfattende utryddelsesplan fra tyrkiske myndigheters side. I likhet med tyrkiske folkemordbenektere argumenterer Næss med at massedrapet på armenerne skjedde i en tid med krig.  Armenerne led riktignok store tap, men armenerne massakrerte også muslimer i området Næss mener at mange armenere var rene terrorister, og at det døde folk i hopetall på den tiden, ikke bare armenere.
Bildet av «den syke mann» samt de kristne minoritetenes situasjon utgjorde de viktigste legitimeringene av europeisk imperialisme mot det ottomanske riket, skriver Næss. Ragnar Næss beskriver perioden 1820 – 1922 som en enorm katastrofe i Det ottomanske riket. Næss peker på at fram til første verdenskrig var det muslimene som ble hardest rammet av massakre Under første verdenskrig ble de kristne riktignok totalt sett rammet mer enn muslimene.

 

Nå er det vel kanskje ikke en konkurranse i hvem som hadde de fleste antall dødsoffer av kristne eller muslimer, eller om muslimer samlet sett var utsatt for etnisk rensning. I denne saken dreier det seg om spørsmålet om man kan kalle det som skjedde med armenerne fra og med 1915 og noen år framover for et folkemord eller om dette «bare» var en masseutryddelse. For de aller, aller fleste er det ingen tvil – og det burde vel ringe en bjelle når man ser at hele Vest Armenia per i dag er kjemisk fritt for armenere, når titusenvis av armenere kunne bevitne forfølgelsene og drapene, når tyske og amerikanske tjenestemenn, misjonærer og hjelpearbeidere alle taler med samme tunge: Her ble hundretusener massakrert på de mest bestialske måter. Det blir stadig mer interessant at Tyrkia gjør alt som står i deres makt for å benekte at dette har skjedd. Det er vel muligens sånn at de har noe å skjule? Hvem ellers vil bruke millioner av dollar på råflotte, amerikanske PR byråer for å sørge for at den amerikanske opinionen innbilles at armenere er noen slemme løgnere som beskylder Tyrkia for et folkemord de aldri har begått.

Armenian_genocide4

For øvrig, Ragnar Næss har fått sterk kritikk av Anton Weiss-Wendt, seniorforsker ved Holocaustsenteret. Han utdyper: «Det er en viss konsensus om at det var et folkemord blant forskere internasjonalt, men det finnes mange ulike meninger. Når det gjelder Tyrkia snakker vi ikke om ulike tolkninger, men historieforfalskning pålagt av myndighetene», sier Anton Weiss-Wendt. Tyrkiske myndigheter vedgår at noen hundretusen døde i «humanitære deportasjoner» som måtte til for å avslutte armenernes samarbeide med rikets fiender i Anatolia, men de mener armenerne omkom av sult og sykdom. Norges fremste ekspertise på det armenske folkemordet Bård Larsen, tar avstand fra argumentasjonen til Næss og mener også at han tar helt feil.
Her blander Næss lidelseshistorier for å få liknelsen til å gå opp, skrev både han og Weiss Wendt.
Historiker Nik Brandal mener det er snakk om et folkemord slik begrepet må forstås i dagligtalen, og at det også er et folkemord slik den internasjonale rettstilstanden er i dag. Men han utdyper:
«For tyrkerne blir folkemordstempelet opplevd som at man jevnfører dem med Nazi-Tyskland, noe mange mener står i veien for forsoning.»

Det faktum at mange sammenligner massakrene på armenerne med massakrene på jødene under 2.Verdenskrig er intet oppsiktsvekkende. Her er det svært mange likhetstrekk. Det skulle forundre meg veldig dersom noen mener at tyrkerne hadde noen høyere moral enn nazityskerne, at de utviste noen større respekt for uskyldige menneskeliv eller om de hadde en promille mer empati. Dersom ottomanerne hadde hatt Hitlers tilgang på drapsteknologi er det ingen tvil om at folkemordet hadde gått svært mye raskere og at det nok ville vært svært få armenere som kunne føre denne saken for verdens befolkning i dag. Ragnar Næss bruker flittig argumentasjonen om at 150.000 armenere skal ha blitt deportert og tvangsflyttet til Libanon i 1915. Kilden hans her er Ari Sarafian, britisk-armensk forfatter og forsker som overhodet ikke er i tvil om folkemordtesen.  De ble altså ikke drept, og da mener Næss at man ikke kan argumentere at dette var et folkemord.  Han passer selvfølgelig på å la være å nevne noe om at amerikanske myndigheter tilbød Talaat Pasha å hente armenerne med digre skip å frakte dem til USA i stedet for at de skulle bli drept. Dette ble blankt avvist av Ungtyrkerne. For Næss er det altså sånn at når det kan hevdes at et gitt antall liv ble spart ved å kaste dem ut av Tyrkia, da var det ikke folkemord på de 1.5 millioner resterende armenere som forsvant fra jordens overflate mellom 1915 og 1918. Det blir som å hevde at fordi Hitler lot være å drepe hver eneste jøde han kom over, se da var det ikke noe folkemord allikevel. Mange jøder ble brukt til tvangsarbeid og overlevde mange år i konsentrasjonsleirene. Det betyr ikke at det ikke foregikk et systematisk folkemord av dem.  Jeg tør også minne om hva FNs folkemordskonvensjon av 1948 sier: Det skal betegnes som et folkemord dersom:

  • «En hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:
  • å drepe medlemmer av gruppen
  • å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen
  • bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis
  • å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen
  • med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»

 

Hvert eneste av disse punkter stemmer overens med det armenerne ble utsatt for. Det kan derfor ikke være den minste tvil om at dette var et folkemord, ja sågar et grovt folkemord.

Straffelovens paragraf 301

«Den armenske diaspora prøver å innpode hat mot Tyrkia gjennom en verdensomspennende kampanje om folkemord i forkant av hundreårsmarkeringen av 1915. Hvis vi undersøker hva vår nasjon måtte gå gjennom i løpet av de siste 100 til 150 årene, ville vi finne langt mer lidelse enn hva armenerne gikk gjennom.» Erdogan, tyrkisk president.

En egen lov – straffelovens paragraf 301, brukes for å rettsforfølge tyrkere som kaller hendelsene for et folkemord. Tyrkias hardnakkede og feilaktige påstander har antakelig bidratt til at folkemordet på armenerne har fått så mye oppmerksomhet.

Orhan Pamuk, tyrkisk forfatter og Nobelprisvinner uttaler at en million armenere ble drept og nesten ingen tør å nevne det, bortsett fra ham selv. Siden har uttalelsen forfulgt ham. Den tyrkiske straffeloven brukes flittig – han har uten tvil fornærmet tyrkiskheten. Pamuk ble saksøkt av nasjonalistiske tyrkere som hevdet uttalelsen var en fornærmelse og krevde kompensasjon. Han ble siktet etter straffelovens paragraf 301, men siktelsen ble avvist etter press fra internasjonale støttespillere.

320x (2)

Anerkjennelse av folkemordet sitter meget langt inne for tyrkerne fordi det kan utløse gedigne erstatningskrav fra armenere som måtte flykte og mistet eiendommer i Vest – Armenia. Ikke minst må både Araratfjellet og andre områder kanskje tilbakeføres til Armenia.  Et annet problem er at Tyrkia ble opprettet som ny, uavhengig stat i samme periode, og en innrømmelse vil sverte tilblivelsen av staten som gikk fra å være et multietnisk rike til å bestå av nær 100 % tyrkere. Det er veldig vanskelig å stå frem nå og si at vi tok feil i så mange år hevdes det fra mange tyrkere.

«Når det kommer til den historiske virkeligheten av det armenske folkemordet, er det ingen “armensk” eller “tyrkisk” side av “spørsmålet,” noe mer enn det er en “jødisk” eller en “tysk” side av den historiske virkeligheten av Holocaust: Det er en vitenskapelig side, og en uvitenskapelig side bekreftelse eller benektelse. I tilfelle av fornektelse av det armenske folkemordet, er det grunnlagt på en massiv innsats for forfalskning, forvrengning, rensing av arkiver, og direkte trusler initiert eller støttet av den tyrkiske staten: En hver “dialog” med tyrkiske fornektere er svært problematiske.» Torbjørn Jørgensen og Matthias Bjørnlund i brev til Dansk institutt for Holocaust og folkemord og relativisering og fornektelse av det armenske folkemord

Lewisaffæren – 69 amerikanske historikere

En gedigen skandale oppstod da Kongressen var i ferd med å diskutere erkjennelse av folkemordet på armenerne i 1985. Den 19. mai 1985 kjørte The New York Times og The Washington Post en annonse der en gruppe av 69 amerikanske historikere oppfordret Kongressen til ikke å vedta resolusjonen. Annonsen ble betalt av Komiteen av tyrkiske foreninger. To av dem som signerte blir betegnet som de største benekterne av det armenske folkemordet, nemlig  Lewis og Lowry. Ifølge kilder ble Lowry brukt som rådgiver på hvordan man kunne unngå omtale av det armenske folkemordet i vitenskapelige arbeider, og ble oppdaget å være mannen som i hemmelighet svarte skriftlig på spørsmål for den tyrkiske ambassadøren i Washington da de til stadighet ble konfrontert med ambassadens fornektelse av det armenske folkemordet.

Armenian Assembly of America avslørte at de fleste av de 69 akademikere tilsynelatende hadde dratt direkte eller indirekte nytte av forskningsmidler donert av den tyrkiske regjeringen. Ifølge Yair Auron, en israelsk historiker, er dette et godt eksempel på en av mange tyrkiske forsøk å påvirke akademia, et prosjekt som Tyrkia bruker enorme midler på.

 

Etter publiseringen av uttalelsen, uttrykte Gérard Chaliand  ved  Sorbonne-universitetet skuffelse over at Lewis hadde signert. Lewis svarte at utsagnet var et forsøk på å unngå å skade tyrkisk-amerikanske relasjoner, og at det fulgte med en oppfordring til Tyrkia for å åpne sine arkiver. Noen av de andre underskriverne tilsto senere at det hadde vært bevisste forsøk fra den tyrkiske regjeringen og dens allierte å forvirre og å benekte problemet. Andre bekreftet at det hadde vært massakrer, men sier de unngikk bruk av begrepet folkemord. Med andre ord, her var det flere forskere som trakk seg, og det er interessant å merke seg at etter avsløringen, da de ble bedt om å signere den samme uttalelsen i annonsen på nytt var det kun en som ønsket å gjøre det, nemlig den aller mest kjente folkemordsfornekter Justin McCarthy.

«For å institusjonalisere denne kampanjen av fornektelse og å prøve å framstå med en aura av legitimitet, ble en tenketank etablert i Ankara i april 2001. Driften går  under navnet” Institutt for armensk forskning “. Med en stab på ni, er dette et nytt trekk for å bestride alle påstander om folkemord proaktivt ved å organisere en rekke konferanser, foredrag og intervjuer, og fremfor alt, gjennom diverse medier.» Ukjent tyrkiske kilde

Det var ikke bare annonsen fra de 69 forskerne som ble publisert New York Times, men noen år senere kommer 126 forskere på banen, blant dem Elie Wiesel og Irving Horowitz, og signerer en helsides annonse der de bekrefter at folkemordet på armenerne er et ubestridelig historisk faktum. De oppfordrer samtlige vestlige lands regjeringer til å erkjenne hendelsene som sådan. Wiesel har også hevdet at tyrkerne har begått dobbeltdrap – først ved faktisk å drepe 1.5 millioner, for deretter å drepe minnet om grusomhetene.

Selv om det ikke kan hevdes at det har skjedd en dreining i det offisielle Tyrkias retning mot å erkjenne det armenske folkemordet, er det stadig aktivitet blant noen tyrkere som innser de historiske fakta og ønsker å få dette opp i dagen og fram i lyset. Folkemordet omtales av disse som Tyrkias store tabu, eller elefanten i rommet  – den som ingen snakker om.

De fleste husker mordet på Hrant Dink i 2007, journalisten som ble myrdet på åpen gate fordi han forsiktig hadde uttalt seg om folkemordet og om sitt ønske om forsoning mellom tyrkere og armenere. Etter drapet på ham protesterte mange tyrkere og det skapte oppsikt og engasjement i deler av den tyrkiske befolkning. Dessverre skapte ikke mordet på Gurgen Margaryan, løytnanten i den armenske hær som ble øksemyrdet av aserbajdsjaneren Ramil Safarov under et engelskkurs arrangert av NATOs partnerskap for fred i Budapest i 2004 samme engasjement.  Margaryan ble myrdet mens han sov, med den begrunnelse at han var armener. Safarov ble utlevert til Aserbajdsjan og han fikk ingen straff, men ble derimot nærmest hedret som en helt. I dette tilfellet var det intet engasjement å spore verken i den tyrkiske regjering eller blant folk flest.

I april 2015 uttalte en organisasjon bestående av advokater og andre jurister  i Izmirområdet at de erkjente folkemordet og ønsket at tyrkiske myndigheter måtte komme på banen. En av Erdogans økonomiske rådgivere sa rett ut at det som skjedde med armenerne var et folkemord- Premien for dette var at han fikk sparken.  Pinar Selek utgir i disse dager (oktober 2015) boka  «Because they are Armenians», der hun tar et oppgjør med fornektelsen. Forfatteren Kemal Yalcin har uttalt et ønske og en visjon at det en gang finnes et Tsiskernakaberdmonument i Ankara. Tyrkias kurdiske organisasjoner og politiske partier erkjenner og fordømmer folkemordet. Det største partiet HDP har uttalt at de kommer til å erkjenne dette hvis de kommer til makten. Det samme sier De Grønne i Tyrkia.

Det armenske folk og den armenske nasjon har overlevd et holocaust og et folkemord. De har overlevd som folk og nasjon etter et liv i diaspora, etter sovjetisk overherredømme på hele 1900-tallet. De overlever tyrkisk brutalitet, rasisme og fornektelse av de faktiske hendelser som rammet dem. De sloss mot tyrkiske aserier for å beskytte sitt eget folk i Nagorno Karabakh. Dette er et folk med tusenårig tilstedeværelse i Lilleasia. Dette er et stolt folk med en enormt rik kultur, med eget alfabet, flotte tradisjoner. Et folk som blir elsket uansett hvor i verden de har blitt tvunget til å bosette seg. Åtte millioner bor i dag utenom sitt eget land. Dette landet ligger i dag under Tyrkia, inkludert deres myteomspunnede og hellige fjell Mount Ararat. Skal Norge være blant dem som skal det gå 100 år til før vi viser vår støtte til armenerne?

503x

Når skal Tyrkia tvinges til å ta affære og gjøre opp for seg? Jeg er optimist. Historien om armenerne går aldri i glemmeboken. Tyrkia kommer til å være forfulgt av denne ubehagelige sannhet i århundrer dersom oppgjørets og innrømmelsens time ikke snart kommer.

failure

Kilder:

Bøker/artikler:

Debattinnlegg i Klassekampen Ragnar Næss – mars 2015

Debattinnlegg i Klassekampen Bård Larsen – 11.4. 2015

Geoffrey Robertson: An Inconvenient Genocide (2015)

Günter Lewy: The Armenian Massacres in Ottoman Turkey: A Disputed Genocide

Yair Auron:The Banality of Denial (2003)

Israel Charny: Encyclopedia of Genocide (1999)

Samantha Power: A Problem From Hell and the Age of Genocide (2002)

Taner Akcam i Le Monde Diplomatique – The long denied Armenian Genocide: Turkey’s carefully forgotten history. (2000)

Stephen Zunes: U.S. Denial of the Armenian Genocide in foreign Policy in Focus (2007)

Lenker:

Ytring NRK – 18.03. 2015 Ragnar Næss http://www.nrk.no/ytring/bor-vedta-uttalelse-om-armenerne-1.12262404

Ytring NRK – 21.03.2015 Bård Larsen http://www.nrk.no/ytring/myk-fornektelse-av-folkemord-1.12269576

Innlegg i Prosa av Ragnar Næss: http://prosa.no/debatt/retorikk-forskning-og-folkemord/

 

 

 

404