Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

En kveld til ettertanke i Haugerud kirke

Mange interesserte mennesker  var møtt fram i Haugerud Kirke den 6.10 for å høre Bård Larsens foredrag om folkemordet på armenerne og de kristnes situasjon i det samme området i dag. Som fullstendig grepet av Armenia og folkemordet på armenerne var det utrolig godt å få bekreftet alt jeg har lest og undersøkt med fram til hva gjelder folkemordet og den tyrkiske fornektelsen av dette.

Bård Larsen

Bård Larsen

Bård Larsen er historiker, ansatt i tenketanken Civita, og er en av de få – men den fremste eksperten i Norge på folkemordet på armenerne. Det er ikke til å stikke under stol at selv jeg som et søkende menneske av og til får utfordringer  når jeg diskuterer folkemordet og fornektelsen av dette med folkemordsbenektere. Det skal grundig research og en god porsjon selvsikkerhet til før man tør å være kategorisk.

Men Bård Larsen satt alt på plass for meg. Det stemmer alt jeg har lest og lært – den unike tyrkiske posisjonen er ikke riktig og den blir ikke riktig selv om man nekter for forbrytelsen. Folkemord er et juridisk begrep er definert og vedtatt av FN i 1949. Malen for definisjonen er det armenske, Rafael Lemkin, juristen som forfattet konvensjonen ble svært inspirert da han fikk høre om rettssaken mot armeneren Soghoman Telhirian. Denne foregikk i Berlin i 1921, etter at Telhirian hadde myrdet den ungtyrkiske  lederen Talat Pasha på åpen gate i Berlin.Talat Pasja var en av de tre ungtyrkiske  lederne som stod ansvarlige for at 1.5 millioner armenere ble myrdet, og kan trolig sammenlignes med tyskernes Hitler.

Den evige flamme i minnesmerket for folkemordet, Tsitskernakabert, Jerevan

Den evige flamme i minnesmerket for folkemordet, Tsitskernakabert, Jerevan

Telhirian ble frikjent under henvisning til bevisene Tyskland satt med som med tydelighet gjorde det klart hva Talat Pasha var skyldig i. Dette var kilder som Tyrkias allierte under 1.verdenskrig oppbevarte og altså helt autentiske.

Lemkin ble så interessert i dette fenomenet at han der og da begynte å jobbe med en konvensjon, et lovverk som skulle omfatte det aller verste av menneskelige handlinger.

Tyrkia benekter folkemordet og blir hysteriske hver gang noen nevner det – eller  enda verre hver gang noen erkjenner at det har skjedd. Nå er det sånn at et folkemord alltid vil være et folkemord selv om noen blir støtt av, blir lei seg, blir sinte fordi man kaller det for det det er. Norge gjør en elendig figur i dette henseende, så i dag har jeg prøvd meg på dette i NRK-ytring. Kommer det ikke inn, så kan man jo lese det her:

Det er kun kort tid igjen før vi snakker om at det er 101 år siden starten på folkemordet på armenerne fant sted. Norge, hjemlandet til Nobels fredspris, står fortsatt steilt på sitt standpunkt om ikke å ta stilling til hvorvidt dette var et folkemord eller ikke, til tross for at verken historikere eller jurister verden over levner den minst tvil om dette faktum. Folkemordet på armenerne som foregikk mellom 1915 – 1918 er et skoleeksempel på nettopp dette. Verdens mest kjente folkerettsjurister, blant dem William Schabas og Geoffrey Robertson har for lengst konkludert med at det finnes tre folkemord som er såkalt paradigmatiske, nemlig Holocaust, Rwanda og det armenske.

Tyrkias president Erdogan benekter folkemordet på armenerne og tvinger andre til å gjøre det samme

Tyrkias president Erdogan benekter folkemordet på armenerne og tvinger andre til å gjøre det samme

Til nå har 28 nasjonale parlamenter erkjent og fordømt folkemordet, EU-parlamentet har gjort det samme, Paven har gjort det og samtlige seriøse folkemordorganisasjoner, som den største International Organization of Genocide Scholars. I tillegg kommer en rekke delstatsparlamenter (43 av USA delstatsparlamenter. Fire land har forbudt benektelse av det armenske folkemordet ved lov.

Hver gang ern organisasjon eller et parlament erkjenner folkemordet kommer det sterke trusler fra Tyrkia. Tyrkia benekter at det foregikk en systematisk utryddelse av kristne i det fallende Osmanske Riket, og bruker alle midler for å omskrive historien og å sørge for at resten av verden forteller deres eget narrativ om hva som hendte med 1.5 millioner armenere. Folkemordforskere peker på at fornektelse er det siste steget i et vellykket folkemord. Derfor er heller ikke den vanlige tyrker informert om at 1.5 millioner ble slaktet av deres forfedre. I Tyrkia og blant tyrkisk-ættede i andre alle lære av, land er det en gjengs oppfatning om at folkemordet er en armensk løgn som vestlige land tror på fordi de ikke liker tyrkere. Her brukes ofte rasismekortet, og tyrkerne framstår som ofre – og altså ikke de 1.5 millioner armenerne som brutalt ble slaktet ned.

Erna Solberg vil ikke erkjenne, ei heller fordømme folkemordet på armenerne

Erna Solberg vil ikke erkjenne, ei heller fordømme folkemordet på armenerne

Det som virkelig er kritisk er at vi med god grunn er svært vare og blir svært provoserte dersom noen setter spørsmålstegn ved jødeutryddelsen under 2.verdenskrig. Det er konsesus for at dette må vi lære av slik at det aldri skjer igjen. Dette er pensum på alle skoler stort sett i hele verden. Men når det gjelder det armenske folkemord så er det altså sånn at vi visstnok ikke trenger å bry oss. Her har vi et skoleeksempel på et folkemord og like mye et skoleeksempel på hvordan vi kan la være å bry oss og vise kommende generasjoner at dersom de som var ansvarlige for folkemordet nekter for det, så skal grusomhetene diskuteres og Norge skal i hvert fall ikke være tydelige på sannheten. Det er altså ingen tvil noe sted om at dette var et folkemord. Det er kun Tyrkia og tyrkiske historikere som har en annen oppfatning.

Hva er så Norges steile og smålige posisjon? Samtlige norske regjeringer fra 1949, da folkemordskonvensjonen ble etablert i FN har hatt nøyaktig samme posisjon. De samme tre argumentene uttales likt av alle fra Gro, via Kjell Magne, Jens og nå senest Erna.

  1. Historikere får ta seg av dette. Vi kan ikke ta stilling til det
  2. Å erkjenne dette vil føre til at en forsoning mellom Tyrkia og Armenia blir vanskeliggjort
  3. Vi kan ikke kalle noe som skjedde før folkemordskonvensjonen ble etablert for et folkemord.

Disse argumentene er så tynnslitte, og ingen av dem holder. Nå er det sånn at flere tusen historikere verden over har kommet fram til at dette var et folkemord. Sågar et folkemord etter boka. Rafael Lemkin, mannen som forfattet lovteksten brukte 20 år på å komme fram til en adekvat beskrivelse av fenomenet og han brukte det armenske som mal.

Det er tindrende klart at verken Republikken Armenia, folkemordforskere, jurister eller den armenske diasporaen noen gang kommer til å godta en forsoning med Tyrkia dersom man ikke forholder seg til virkeligheten. Et folkemord kan ikke bortforklares eller bagatelliseres. Norge viser med tydelighet sin unnfallenhet overfor Tyrkia og samtidig et ønske om ikke å støtte sannheten ved å nekte å være tydelige på hva som skjedde med armenerne.

Paven ble kraftig kritisert av Tyrkia da han brukte den korrekte betegnelsen for nedslaktingen av 1.5 millioner armenere

Paven ble kraftig kritisert av Tyrkia da han brukte den korrekte betegnelsen for nedslaktingen av 1.5 millioner armenere

Det tredje argumentet er kanskje det mest enerverende å få servert av Armeniakjenner og det armenske folk. Dersom denne konvensjonen ikke skal ha tilbakevirkende kraft vil jeg foreslå for norske politikere å ta en konsekvensanalyse av dette. Det jødiske Holocaust fant sted før 1949. Skal vi da ta en telefon til Israel og si at vi ikke erkjenner at dette var et folkemord fordi konvensjonen om folkemord ikke har tilbakevirkende kraft?

Norges troverdighet ble heller ikke nevneverdig styrket da lederen av Europarådet under en appell i Jerevan i 2015 i forbindelse med markeringen av 100årsdagen for folkemordet. Til tross for at Europarådet i mars samme år vedtok en resolusjon som erkjente folkemordet, klarte Thorbjørn Jagland det kunststykket som eneste appellant å unngå ordet folkemord. Han kalte hendelsen en tragedie. For må si det mildt skapte dette enorm oppsikt.

I denne sammenhengen er det ikke typisk norsk å være god. Her er Norge og norske politikere elendige. Det er helt tydelig at vi er redde for Tyrkia og at vi ønsker å fortsette å leke i samme sandkasse med dem. Dette er uverdig og kritisk.

404