Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

En vakker del av verden – Armenia dag 4.

Det var ganske tomt inni hodet etter den 24.april. Det er noe med at man opplever både sorg, sinne, en enorm varme fra mennesker fra hele verden og ikke minst god tid til ettertanke. Jeg hadde fått en lengsel oppfylt, nemlig det å få være med på å dele det triste, være en nordmann blant alle de sørgende og få ta del i dette flotte armenske fellesskapet. Det var utrolig flott. Jeg lengtet etter et glass rødvin og en varm seng. Arman kjørte meg til hotellet og fikk forklart at han gjerne ville «jobbe» en dag til – og kunne foreslå en fantastisk utflukt til Syunik med klosterbesøk, vinsmaking, fantastisk landskap og et sted skikkelig langt unna «sivilisasjonen». Han gjentok ord for ord på armensk og ga seg ikke før jeg hadde forstått. Jeg var for sliten til å argumentere i mot. Egentlig var jeg fast bestemt på å dedikere min aller siste dag i Armenia til en rolig avslapning i Jerevan. Jeg måtte se Kaskad og Mor Armeniastatuen og så ville jeg på Vernissage, et gedigent marked med saker og ting jeg hadde bestemt meg for å kjøpe. Med egen flaggstang på Vinterbro ville jeg ha et gedigent flagg, både armensk og det fra Nagorno – Karabakh, t-skjorter, og diverse. Uten noen konkrete minner i kofferten ville jeg utvilsomt synes det ble litt trist.

DSC01098

På ett eller annet vis fikk jeg forklart ham at jeg måtte alt dette her i Jerevan, og dealen ble at han skulle stille klokken 7.oo morgenen etter, kjøre meg til Kaskad og Mother Armenia og deretter til Vernissage før jeg skulle få very, very good trip. 600 kroner for 14 timer underholdning, armenskkurs, Armenia – nei dette kunne jeg ikke la gå fra meg. Jeg kom på at det ikke var blitt særlig mye mat denne dagen, så jeg rasket med meg peanøtter, vann og det beste jeg har smakt – en halv kilo granateplefrø, sirlig plukket ut av en eller annen og solgt på minisupermarkedet ved hotellet.

Kaskad-Yerevan

Hotellets frokostservering åpnet klokken 7.00 så her var det intet å oppdrive før avgang. Jeg må nok ha virket litt utilpass der jeg stod foran frokostsalen og dobbeltsjekket åpningstiden for tredje gang. En ung, vakker kvinne kom bort til meg, smilte og sa noe uforståelig, og jeg svarte otumem lavash, mirk –  xmerumem sev surch nackadjash, altså jeg spiser lavash, frukt, jeg drikker svart kaffe til frokost. Og med den rette t-skjorta der den som har den på krever anerkjennelse av folkemordet, smilte hun bredt, låste opp frokostsalen, hentet lavash, ost, granateplejuice og en haug med frukt. Deretter pekte hun på kaffemaskinen. Hun takket dypt og høflig for «supporting us», og jeg sa som vanlig – det er ikke noe support – It’s a historical fact and it’s the truth. Vet ikke hva hun skjønte, men hun ga meg en forsiktig klem og forsvant ut på kjøkkenet.

images (5)

Arman skuffet som vanlig ikke, og klokken 6.55 ringte telefonen. Barev, Arman here – huyranots (hotell). Jeg kom meg raskt av gårde, og på ti minutter befant vi os på Kaskad, stedet der man begynner trappevandrigen opp mot Mother Armenia. Kaskad er et helt spesielt byggverk med trapper og avsatser og enormt flotte blomsterbed. Inni Kaskad finnes flere kunstgallerier og museer, men for meg fikk det vente til neste gang. Jeg ville beskue min heltinne Mayr Hayastan, Mother Armenia, en diger og flott statue som man når dersom man går opp alle trappene i Kaskad. Hun ruver over hele Jerevan med sine 23 meters høyde i det hun med sitt massive sverd har et krast blikk festet mot den tyrkiske grensen. Et fantastisk syn og der – plutselig forsvinner et par skyer og vi får ser Mount Ararat også. Jeg blir stående og stirre rundt meg. Alt som skjer her – dette er fascinerende. Tankene blir raskt avbrutt av en amerikansk stemme som presenterer seg som Bob, og lurer på hvor i USA jeg kommer fra. Hvorfor han gjør det aner jeg ikke, fordi han ikke hadde hørt meg snakke, og jeg tror ikke jeg ser spesielt amerikansk ut. Vi får raskt avklart situasjonen, og det viser seg at han bor på samme hotell som meg, og at han var fascinert over t-skjortene gikk jeg rundt med. Utrolig hva noen t-skjorter kan føre til. Bob er fra Glendale, California og ja – spyurkarmener, altså diasporasarmener og kan fortelle hele historien om Mayr Hayastan. Hun ble satt opp i 1967 etter at en gjeng hadde fjernet en gedigen Stalinstatue i 1967. Dette gjorde de ulovlig en sen nattetime, noe som førte til at en soldat ble knust i filler og flere av de andre ble skadet. En person ble knust til døde i det Stalin traff bakken. Stalin bedrev drap selv etter sin død. «What a brutal fuck», sa Bob og lo godt. Mother Armeniastatuen symboliserer fred gjennom styrke. Med det store sverdet i hendene og skjold på føttene skal hun minne folket om de sterke armenske kvinnene opp igjennom armenernes blodige historie. Hun er samtidig den ukjente soldats grav og minner alle om både forfølgelser, folkemord, krigen i Nagorno Karabakh og så videre.

images

Arman begynte å bli stressa, så nå lagde han konkurranse – første mann ned alle trappene. Jeg løp som en tulling – virkelig og jeg slo ham. Jeg merket at han unnet meg å vinne, men han likte ikke å tape. Pekte på låret som i meg har vondt. Jeg svarte bare rolig og avbalansert: Yes Mayr Armenia em, du turk es. Jeg er Mother Armenia du er tyrker. Han lo godt, og vi kom oss av gårde til Vernissage, det flotte utendørsmarkedet.

unnamed

Dette var virkelig et Svenniemarked. Her var alt mulig til salgs, både flagg, t-skjorter, malerier, skulpturer, barneklær, dyremat, blomster – you name it – they’ve got it. Alt, unntatt en miniversjon av Mayr Hayastan. Det ble med pruting og latter på flagg og t-skjorter. For ett år siden døde min lille Giovannivenn (en liten vakker papegøye som jeg hadde håndmatet og som var min venn i 8 år). Jeg kjøpte den vakreste khatckar jeg kunne finne. Der, endelig  har jeg noe jeg kan dedikere til  vakringen min og minnes ham. Inspirert som jeg var av en annen Armeniafarer, kollega Marit Eggum Høye, måtte jeg ha noe med alfabetet. Hun fikk et til å ha på kjøleskapet, mens jeg fikk et til å ha på overkroppen – en t-skjorte med alle bokstavene.

unnamed (2)

Vi kom oss endelig av gårde mot Syunik, men Arman måtte ordne med reservehjul, viftereim, diverse verktøy og gass på veien. Gass, som armenerne fyller bilene med i stedet for bensin er et eiendommelig system. Man kjører bilen inn til noe som ligner en bensinpumpe. Ingen annen bil må tanke i det man kjører opp til pumpa. Så kommer en servicemann, jager alle ut av bilen og viser med hele kroppen hvor langt unna man må stå mens bilen tankes full med gass. Sånn er det bare. Arman sa: «Explosion – boooom.» Dermed var det ikke mer å diskutere. Vi kjøpte en helstekt grillkylling, vann og en bunke med lavash på cafeen ved gasstasjonen, og dermed var vi på vei mot nye eventyr.

DSC01276

Og eventyr skulle det bli. I rundt en halvtime beskuet vi vakre Mount Ararat fra alle mulige vinkler. I det vi svingte mot venstre sa Arman – bye bye Ararat og veien gikk på en smal stripe mellom fjell og en slags lang, lang slagghaug som gjorde at jeg ikke så noen ting av hva som befant seg på høyre side. En sjelden gang kom en åpning, men ikke mer enn at jeg fortsatt forble uvitende om landskapet til høyre. Armensken gjorde susen. Arman forklarte: Nakhitsjevan! Azeri sniper. Jeg bad ham om å stoppe. Dette måtte jo foreviges. Et bilde av Nakhitsjevan, den aseriske enklaven som Stalin skjenket dem som en gave fra Armenia etter folkemordet. Nå ble Arman stressa. No stop, no stop – snipe, very, very………Tseghaspanutyun. Jeg kom på at ja, jeg hadde lest om snikskyttere, men når man er i nærheten tenker man vel kanskje ikke så nøye igjennom det. Vel overstått Nakhitsjevan gikk veien innover i landet, og Arman kunne fortelle at Armenian soldier very good, Azeri soldier no good. Vi kjørte forbi en militærleir, og der pekte han og viste hvor han hadde bodd som soldat. Han visste alt om snikskyttere tydeligvis, det var jo her han hadde vært stasjonert.

DSC01397

Areni er kjent for sin spesielt gode vin, laget av noen hardhauser av drueplanter som tåler kaldt klima. Vingårdene var stengt for sesongen, men det var ikke serveringen. Jeg fikk smake massevis, og kom meg inn i bilen ganske fortumlet. Deilig erfaring og en god følelse av at Armenia er bare deilig.

Et par tissestopp senere, der Arman stadig refererte til grøfta som Metz Zugaran, stor do, svingte han opp til Noravank. Dette er en helt spesiell og vakker kirkebygning og et kloster som dateres tilbake til 1300 tallet. Utroig fascinerende.

DSC01284

Jeg kjøpte lys og tente, snakket med en ny prest, slappet av på en benk, og så dro Arman meg ned trappene fordi nå måtte vi komme oss til Tatev før det ble mørkt. Veien over fjellet gjennom Vorotanpasset  (2344 moh) er i samme forfatning som en middels god vei i Nord Norge, fullt av hull og smalere enn mulig enkelte steder. Dette er den eneste forbindelsen mellom Syunik og restlån av Armenia og derfor flittig brukt av alle slags kjøretøy, inkludert digre trailere. Landskapet er fascinerende – høye fjell, snø over alt, innsjøer, bekker og en gedigen hardangervidde midt i Kaukasus.

DSC01448

På vei nedover i dalen dukker de kjente aprikostrærne, sauene og kuene opp igjen, og vi er på vei til Tatev – et av verdens vakreste klostre med en av verdens mest spektakulære beliggenheter. For å komme til klosteret kan man enten kjøre xyp X 200 mil, eller man kan nyte utsikten fra verdens absolutt lengste taubane, trygt konstruert av dem som kan det best – die Schweizer.

unnamed (3)

 

Dette havner svært høyt opp på min liste over «recommended must –sees». Faktisk helt vilt. Jeg legger ut en video på Face og på Svenniesiden for at alle skal få se litt av dette her. Denne gondolturen var faktisk verdt den lange veien. Helt utrolig. Tatevklosteret er fullt ut restaurert. Og er bare vakkert. Rett og slett. I kirken kan man tenne lys, Armenske kirker gir en utrolig ro. Her er det ingen prangende malerier eller annen utsmykning. Et par beskjedne malerier av Jesusmotiver kanskje med Jomfru Maria. Ingen altertavle. Så finnes noen små bord der man kan tenne lys. Enkelt og vakkert og stemningsfullt.

DSC01297 DSC01438

Vi ble der lenge. Nøt utsikten, snakket med både prest og politi på tullearmensk, tente lys, ba en stille bønn for dette vakre landet og denne fantastiske befolkningen. Det ble tidlig kveld og jeg skulle med fly til Moskva klokken 6.00 morgenen etter. Hotellets drosje skulle hente meg klokka 0.4.00. Vi tok siste taubane. I bilen nøt vi en halv kylling hver med lavash. Ankomst hotellet klokken 0.2.35. Ingen vits i å sove. Her var det bare å pakke kofferten, få tatt en dusj og sjekket mail. Men den gang ei. I heisen stod Bob og ville spandere øl. Pakking og dusj gikk på 10 minutter. Så satt vi i baren og drakk øl og lo. Klokka ble 0.4.00 og dermed satt jeg i drosjen.

Armenia –Hayastan – I will be back. And that’s a promise.

 

404