Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Tsitskernakabert – tseghaspanutyun: 24.april

Folkemordet på armenerne betegnes ofte med tre begrep på armensk: Aghet, Metz Yegern og ordet som faktisk betyr genocide: Tseghaspanutyun.

I dag, 24.april fikk jeg oppleve det jeg hovedsaklig kom til Armenia for å gjøre. Vise min fulle støtte for deres kamp om anerkjennelse av folkemordet og fordømmelse av dette, hedre de 1.5 millioner ofre som ble myrdet på de mest bestialske måter og sist, men ikke minst – fortelle så mange som mulig at jeg er nordmann og støtter det armenske folk fullt og helt i deres krav om anerkjennelse og kompensasjon.

 

DSC01363

Dette var altså en god porsjon tøffere enn jeg hadde trodd. Joda, for to dager siden hadde jeg øvd meg på å minnes ofrene på det samme stedet. Jeg grein da, men i dag var det faktisk enda tøffere. Alle jeg snakket med tidligere i dag kunne berette at det alltid regner i Jerevan den 24.april. Alltid. Det er Jesus som gråter over alle de tapte livene sa jeg, og alle nikket med alvor i ansiktet. Hele Jerevan med alle de hundretusenvis av mennesker som bor her og de tilreisende var svært preget av denne dagen. Jeg merket en tristesse uten like. Jeg er glad jeg fikk ut litt steam på joggeturen og fikk spist en skikkelig lunsj før avgang til Tsitskernakabert. Jeg var forberedt på at dette skulle komme til å ta tid, og det var jo akkurat det jeg ønsket. Det pøste ned verre og verre, og etter den fjerde kaffen på Buddha Bar ringte jeg min private taxisjåfør Armand og spurte om han ville være med til Tsitskernakabert. Han og en kamerat var klare, så de kom og hentet meg, kjørte rett til en blomsterstand – og dermed ble blomster ordnet rakst og greit.

DSC01348

Biler, busser, taxier, mennesker med alle mulige tungemål fyller plassen ved Kievbrua i det vi begynner marsjen, den stille marsjen i øsende regnvær mot minnesmerket Tsitskernakabert. Jo nærmere vi kommer, desto flere mennesker. Til slutt merker man ikke regnet fordi man går på en måte under et hav av mennesker , blomster og paraplyer om hverandre. Her er det ingen trengsel. Alle går med disiplinerte skritt, trappetrinn for trappetrinn inntil vi kommer opp på platået der minnesmerke ruver over Jerevan.

DSC01361

Vi går rundt minnesmerket i prosesjon, og mot oss kommer en lang parade med bannere med et folkehav som holder dem. Jeg blir med i paraden og går et par runder.

Så går jeg inn – og nå har jeg gitt beskjed til de to taxigutta at jeg vil være alene, for meg selv en times tid. Jeg venter sammen med en gjeng ukjente i kø for å komme inn mot den evige flammen. Det kan jeg legge fra meg blomstene. Der kan jeg stå i ro en liten stund og tenke sakte igjennom disse djevelske grusomheter som fant sted, og som benektes av dem som burde innrømme, komme etterkommerne i møte, betale erstatninger, gi tilbake okkupert land og hellige bygninger – skape vennskap og tillit og lære nye generasjoner om fortiden for at dette aldri skal gjentas i framtida. Men sånn er det ikke. Det er trist. rundt meg står folk med tårer i øynene. Armenere, diasporasarmenere fra mange land. Jeg begynner å grine. Dette er sterkt. Så tar jeg noen bilder til bloggen. Øynene er fulle av tårer. Jeg blir stående lenge. Mange gir meg en klem. Jeg gir en klem tilbake. Vi forstår hverandre. I remember and demand.

DSC01376

Je suis arménien. Yes hay em.

404