Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

I 2015 markeres 100 årsdagen for folkemordet på armenerne

Fram til 1915 levde det cirka 2 millioner armenere i det osmanske riket. Dette var et folk rikt på kultur og tradisjoner som var i stort flertall i det østlige Anatolia – altså i store deler av dagens Tyrkia. 2 millioner armenere var på slutten av første verdenskrig og fram mot 1922 desimert til cirka 400.000. Hva skjedde med 1,5 millioner armenere? De aller, aller fleste historikere i verden er tydelige på at dette var 1900-tallets første folkemord. Det er ingen tvil om det. Forutenom at dagens Armenia utgjør mindre enn 10% av det historiske Armenia, er det mest tragiske at etterkommerne av dem som utførte dette folkemordet benekter at det skjedde, og er villige til å ta i bruk alle mulige propagandamidler , inkludert løgner og falsifisering av historiske fakta for å unngå å ta et oppgjør med sin egen blodige historie. Hvordan ville det vært dersom Tyskland offisielt benektet folkemordet på jødene og i tillegg ble rasende på en hver nasjon eller person som prøvde å ta opp saken til diskusjon?  Slik er saken for det armenske folk – et folk som, på samme måte som jødene, ble utsatt for de verste overgrep – ble forsøkt eliminert fra jordens overflate og i dag bor på et lite område og har en stor befolkning som lever i diaspora – det vil si utenom sitt eget land. Det bor armenere spredt rundt i hele verden, og takk og pris har disse menneskene dyrket sin kultur og sitt språk, og aldri glemt sin historie. Sånn sett slipper ikke Tyrkia unna. Dette vil både dem og andre bli minnet på i generasjoner. Og godt er det. Adolf Hitler uttalte til sine rådgivere da han ønske tå utrydde det polske folk: ” Det er bare å bli kvitt samtlige. Osmanerne kvittet seg med armenerne, og dem er det ingen som snakker om nå”. Gudskjelov er det veldig mange, og stadig flere som snakker om armenerne, og som vil minnes 100 årsdagen – 24.april 2015 for starten på folkemordet.

Armeniankids

Det er verdt å merke seg at vår allierte i NATO, Tyrkia, anser det som en forbrytelse å ta opp saken om hva som skjedde med armenerne. Dette står skrevet i en grunnlovsparagraf i Tyrkia – nemlig at det kan medføre fengsel å fornærmere den tyrkiske identitet. I USA har den sterkt engasjerte armenske diasporas  i årevis jobbet for å få Kongressen  til  å fordømme det armenske folkemordet. Tyrkia, som kuttet militære bånd til Frankrike over en lignende aksjon, har reagert med sinte trusler. Et lovforslag om anerkjennelse av folkemordet og fordømmelse av det samme gikk høsten 2007 nesten igjennom, men Bush-administrasjonen feiget ut i siste øyeblikk på grunn av Tyrkias trusler om ikke å få bruke tyrkisk  luftrom i Irak-krigen. Det er allikevel verdt å merke seg at 47 av 50 amerikanske delstater fordømmer folkemordet på armenerne. I tillegg har de aller fleste vestlige land både anerkjent at dette var et folkemord og fordømmer det som det det var. Her snakker vi om de viktigste europeiske demokratier som Tyskland, Nederland, Belgia, Italia, Sverige. Frankrike og Sveits har gått lengst i og med at det i disse landene er forbudt å benekte folkemordet på lik linje med at det er forbudt å benekte Holocaust.

armenian-genocide-620x412

Det jeg synes er utrolig trist er at Israel ikke anerkjenner folkemordet på armenerne. Grunnen til dette er at Israel har hatt et godt forhold til Tyrkia og er redde for reaksjonene. Tyrkia har gang på gang vist at de ikke finner seg i at noen anerkjenner dette folkemordet.

Kort fortalt var det sånn at tre offiserer som kaltes The Young Turks kom til makten i det osmanske riket i 1908. Disse ekstremister var fast bestemte på å modernisere og tyrkifisere det som skulle bli Tyrkia. Med nederlag på nederlag mot motstandere og en stadig reduksjon av det ottomanske  rikets innflytelse, ble det armenerne som fikk unngjelde. Armenerne ble jevnt over beskyldt for å ta parti med Tyrkias fiende Russland, til tross for at det kun gjaldt noen få,  men dermed var det fritt fram å utrydde hele folkegruppen.

Marcharmenians

Den 24 april 1915, ble flere hundre armenske intellektuelle arrestert og senere henrettet.Dette anses som starten på det armenske folkemordet. Et voldsomt oppbud av tyrkske soldater fjernet hele landsbyer av armenere og sendte dem ut på vandring i lange rekker uten mat og drikke til de segnet om og døde. Titusenvis ble regelrett druknet i Svartehavet, mange tusener ble internert i arbeidsleire der de jobbet til de døde av utmattelse. Det var henrettelser i massegraver, og de store dødsmarsjer  av menn, kvinner og barn på tvers av den syriske ørkenen til konsentrasjonsleirer. De fleste døde før de rakk å se konsentrasjonsleirene og det var vel i denne situasjonen like greit, fordi de ville blitt drept der.  Massakrer av armenere fortsatte i Tyrkia  i 1894 1895, 1896, 1909, og en reprise mellom 1920 og 1923.

Armenian-Genocide-18.04.13-300x224

Mye av dette var ganske godt dokumentert på den tiden av vestlige diplomater, misjonærer og andre. Selv om Tyrkias allierte, Tyskland, var taus på den tiden, har man i senere år dokumentert at  tyske diplomater og militære offiserer uttrykte forferdelse over  hva som foregikk.

I freden i Sèvres, etter første verdenskrig, foreslo  president Woodrow Wilson en  fredsavtale som innebar at den første armenske republikk skulle grunnlegges på en del av Armenias historiske områder. De foreslåtte landområdene skulle inkludere armenske byer som Erzurum, Bitlis og Van som var hovedområdene for den armenske befolkningen før folkemordet. Dette området  ble utvidet mot nord, opp til vestsiden av Trabzon for  å gi Den demokratiske republikken Armenia tilgang til Svartehavet.

Demonstration

USAs Senat  avviste mandatet for Armenia i 1920. Utbruddet av den tyrkiske uavhengighetskrigen førte til at det ottomanske riket allikevel ikke godtok fredsbetingelsene og gikk til krig mot armenerne.

Lausannetraktaten av 24.juli 1923 ble kritisk for Armenia.  Krigstilstanden som hadde eksistert mellom Tyrkia og en rekke land ble offisielt avsluttet. Dette var resultatet av et nytt forsøk på fred etter det mislykkede freden i Sèvres, som ble undertegnet av alle tidligere partier, men senere avvist av den tyrkiske nasjonalbevegelsen som kjempet mot de tidligere vilkår og betydelige tap av territorium. Lausannetraktaten  definerte grensene for den moderne tyrkiske republikken.Armenia var ikke representert i Lausanne.

 

Freden i Sevres som ble underkjent av Freden i Lausanne

Freden i Sevres som ble underkjent av Freden i Lausanne

Så har tiden gått – og Armenia var underlagt Sovjetunionen fram til dennes oppløsning. Det området som er igjen av Armenia, det tidligere Øst Armenia er i dag en velfungerende stat med mange gode kvaliteter – et nydelig vakkert land, med eget alfabet, egen kirke, rikt på kultur og tradisjoner. Hva fremtiden bringer for Armenia, armenerne og diasporaen er vanskelig  å si noe om, men jeg er sikker på at dersom alle gode krefter fortsetter å snakke om dette, og sørger for at Tyrkia  blir stilt til veggs så vil en dag armenerne få sin etterlengtede oppreisning. Armenias nasjonalsymbol, Mount Ararat ligger i dag i Tyrkia. Dette er sårt for armenerne. Det ville være en utrolig stor gest av tyrkerne og gi dette tilbake til dets eiere. Jeg håper vi får oppleve det en dag.

 

fondo_orig4_ultimo

 

404