Hallo der ute - her er hjemmesiden min!

Folkemordet på armenerne

På forskningsfronten betraktes folkemordet på armenerne som ett av tre såkalte paradigmatiske folkemord, ved siden av Holocaust og folkemordet i Rwanda. Folkemordet på armenerne var det første av disse tre folkemord i det 20. århundre. To millioner armenere bosatt i dagens Tyrkia ble eliminert fra deres historiske hjemland gjennom tvungne deportasjoner og massakrer mellom 1915-1918. Til tross for at folkemordet på armenerne skjedde for snart hundre år siden, er hendelsen fremdeles potent. Som resultat av sikkerhetspolitikk og næringsinteresser sitter man på ramme alvor og diskuterer hvorvidt dette folkemordet virkelig fant sted! . I denne saken har mediene en tendens til å ville høre ”begge syn”, noe som er helt utenkelig gjøre i tilfelle Holocaust eller Rwanda. Armenerne kan sies å ha opplevd to folkemord: Det ene fysisk, det andre gjennom fornektelse og ikke minst hån fra Tyrkia.

armenia_map_3

24. april var årsdagen for folkemordet på armenerne. Tyrkiske myndigheter blir rasende hver gang drapet på 1 million armenere under den første verdenskrig tas opp. Det er ingenting som provoserer Tyrkia mer enn kritisk granskning rundt forholdene rundt folkemordet på armenerne. Paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven innebærer et forbud mot å fornærme «tyrkiskheten», og denne paragrafen benyttes flittig spesielt dersom noen våger å kalle utslettelsen av et helt folk for folkemord. Dette til tross for ar dagens Tyrkia er noe helt annet enn det som var igjen av det ottomanske riket i 1918 og til tross for at ikke en eneste nålevende tyrker har vært med på dette.  

 armenia cityphoto

Man har blant annet brukt masse energi på å kneble forfatteren og nobelprisvinneren Orhan Pamuk, som selv er tyrkisk. Han har ved flere anledninger snakket om folkemordet på armenerne som ”elefanten i rommet”, det man ikke snakker om. Det er ganske utrolig at Tyrkia har klart å få med seg en stor majoritet av sitt eget folk på å undergrave hendelsene som fant sted for 100 år siden. Vanligvis er tyrkere både gjestfrie, milde, hyggelige mennesker. Men dette får dem til å se rødt. Det er tydelig at her er det noe å skjule.

armenian_genocide

Det hjelper dessverre lite så lenge det internasjonale samfunn spiller på lag med Tyrkias orkestrerte historiefordreining. Tyrkia kan nemlig skilte med sin geopolitiske og strategiske tyngde og en vestlig allianse som våre politikere nødig vil sette i fare. Det er en skam Norge bidrar aktivt til å så tvil om faktiske historiske begivenheter, ved å nekte å forholde seg til problemstillingen. Det er faktisk ikke den tyrkiske staten som var den skyldige, men en helt annen konstitusjon og styresett, som var en forløper for det moderne Tyrkia. Ville ikke gevinsten av en innrømmelse, nemlig en forsterket mulighet for tyrkisk EU-medlemskap, være større enn omkostningene? Frankrike har gått så langt som å gjøre det rettsstridig å benekte folkemordet på armenerne offentlig. Man risikerer altså straff i Frankrike dersom man benekter dette. Det paradoksale er jo at de få som hardnakket benekter folkemordet på jøder under 2. Verdenskrig blir sett på som ekstremistiske og av og til mindre begavede. Ingen vil mene at dette er noe å ta opp til diskusjon eller i det hele tatt å ta disse menneskene på alvor. Når det gjelder folkemordet på armenerne er saken annerledes. Det finnes dokumentasjon så det holder, men allikevel lefler vi med Tyrkia og ønsker på en måte aldri å bli ferdige med den såkalte diskusjonen rundt dette.

armenian2

Det er grusomt for den som er opplyst å se plakater på flyplassene i Tyrkia der ofrene for folkemordet hånes. Dette er byer som tidligere var befolket av armenere og hvor hver eneste en ble drept eller fordrevet. (Bård Larsen 2013)En sammenligning her ville jo være et ved ankomst til Dachau eller Sachsenhausen skulle man altså møte store plakater som hånet jødene fordi de påstår at de ble utsatt for massedrap under krigen. Det er rett og slett kvalmende.  Godt betalte statlige tyrkiske historieinstitutt reiser rundt i verden med utstillinger, foredrag og litteratur om det ”såkalte folkemordet”, hvor overgriperne fremstilles som de virkelige ofrene. Myndighetene bedriver aktiv ikonoklasme mot det minste spor av armenernes kultur: Religiøse bygg er forfalt, revet, ødelagt og plyndret. I en av byene finner man at de offentlige toalettene i byen har konstruert urinaler av ofrenes gravsteiner. Jeg har sett og opplevd det samme i den okkuperte delen av Kypros. Den delen som i 1974 ble okkupert av osmannernes etterfølgere. Skal resten av verden bare akseptere dette?

armenian-genocide-02-jpg

For å sette dette i et historisk perspektiv og for å forstå folkemordet og hvilke grusomme konsekvenser det har hatt skal jeg gi en kort oppsummering her.

Det armenske folk var i sin tid verdens første kristne og hadde et rikt religiøst liv. De hadde et blomstrende samfunn som strakk seg langt utover den ministaten armenerne av i dag har blitt sittende igjen med. Armenerne befolket store deler av Anatolia med tilgang til både Svartehavet, Middelhavet og Det Kaspiske Hav. Armenerne hadde lange perioder med fred og velstand. De oppfant sitt eget alfabet, hadde en rik og spennende litteratur, kunst, handel, og en unik arkitektur.  I det 10. århundre, etablerte armenerne hovedstaden Ani, kjærlighetsbyen med tusen og en kirker.

map

Til tross for utallige invasjoner og okkupasjoner vaklet aldri den armenske identitet og kulturelle stolthet. Den overlevde alle forsøk på utslettelse – og midtpunktet var deres hellige fjell Mount Ararat, som de anser som sin nasjons helligdom, men som de ikke har tilgang til i dag fordi fjellet ligger i Tyrkia. I det ellevte århundre invaderte osmanske tropper det armenske hjemland. Flere invasjoner fulgte og i det sekstende århundre var Armenia absorbert inn i den store og mektige ottomanske riket.  Armenerne klarte seg godt under tyrkerne og de var lojale.

Sevanavank-raffi_kojian-DCP_4892

PÅ 1800-tallet gikk det dårligere for ottomanene.  Det kom til kamper med europeiske hærer og osmannerne tapte kamp etter kamp og mistet flere landområder. Imperiet ble gradvis oppløst, og grekere, serbere og rumenere oppnådde sin etterlengtede selvstendighet. Bare armenerne og araberne i Midtøsten forble sittende i et ottomannene konkursbo, nå under Sultan Abdul Hamids autokratiske styre.

PÅ 1890-tallet, begynte unge armenere, utdannet ved universitetene i Europa å presse på for politiske reformer i det ottomanske riket. De krevde stemmerett og en slutt på diskriminerende særavgifter og skatter som utelukkende gjaldt kristne innbyggere i riket.  Den despotiske Sultanen svarte på deres krav med brutale forfølgelser og massakrer. Mellom 1894 og 1896 ble over 100.000 innbyggere i armenske landsbyer slaktet i pogromer utført av sultanens spesielle regimenter.

ArmenianDiaspora

Riktignok ble Sultanen styrtet i 1908 av en gruppe tyrkiske nasjonalister som kalte seg ungtyrkerne. Det hele begynte med at de fikk etablert en konstitusjonell regjering og garantere alle grunnleggende rettigheter. Armenere i Tyrkia var fornøyd med denne plutselige vendingen og deres utsikter for en lysere fremtid. Både tyrkere og armenere holdt jublende offentlige samlinger der hundrevis deltok til støtte for ungtyrkernes visjoner.

Armenernes håp ble fullstendig knust da tre av ungtyrkerne tok full kontroll over regjeringen i et kupp i 1913. Disse tre despotene var Mehmed Talaat, Ismail Enver og Ahmed Djemal, og de ordnet seg med diktatoriske fullmakter og kokte sammen sine egne ambisiøse planer for fremtiden til Tyrkia. Planen var å forene alle de tyrkiske folkene i hele regionen samtidig utvide grensene til Tyrkia østover over Kaukasus hele veien inn i Sentral-Asia. Dette ville skape et nytt tyrkisk imperium, et stor og evig land med kun ett språk og en religion. Det sier seg selv at dette ville være umulig med to millioner armenere og andre minoriteter boende i området.  Ungtyrkerne klarte å få med seg store deler av den tyrkiske befolkningen på planene, særlig ved hjelp av den dramatiske økningen i islamsk fundamentalisme i datidens Tyrkia. Kristne armenere ble stemplet som vantro (ikke-troende i islam). Unge islamske ekstremister iscenesatte ukentlige anti-armenske demonstrasjoner. Under en av disse i 1909, ble to hundre landsbyer plyndret og over 30.000 personer massakrert i Kilikiadistriktet på Middelhavskysten.

Genocide-flowers

Hatet mot armenerne ble fyrt opp under i hele Tyrkia.  Mye av dette kan sammenlignes med hatet Hitler klarte å få tyskerne med på før og under 2. Verdenskrig.  Selv om et flertall av den armenske befolkningen i Tyrkia levde i fattigdom og fortvilelse, hadde et lite mindretall utmerket seg som best de kunne innenfor mange bransjer. Flere av dem var ledende forretningsmenn, advokater, leger, kunstnere, arkitekter og dyktige håndverkere.

Armenere hadde også, stort sett, blitt godt utdannet i forhold til sine tyrkiske kolleger, som i stor grad var analfabeter bønder og små kremmere. Lederne av det osmanske riket hadde tradisjonelt plassert liten verdi på utdanning og ikke et eneste institutt for høyere utdanning var blitt etablert innenfor imperiets grenser.  De ulike autokratiske og despotiske herskerne historie hadde verdsatt lojalitet og blind lydighet fremfor alt.

armenian_genocide-1

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble Tyrkia med på Tysklands og Østerrike-Ungarns side. Krigsutbruddet ville gi en perfekt mulighet til å løse ‘armenske spørsmålet “en gang for alle. Verdens oppmerksomhet ble festet på slagmarkene i Frankrike og Belgia, og ungtyrkerne hadde planene klare. Hele den armenske ble tvangsmessig avvæpnet, og de 40.000 armenske menn som tjenestegjorde i den tyrkiske hær ble satt til å bygge veier. De fleste døde i prosessen og de som ikke døde ble skutt når veiene stod klare.

Folkemordet på armenerne var i full gang i 1915. Ungtyrkerne sendte ut et kodet dekret til alle guvernører i Tyrkia hvor det ble tydeliggjort at armenerne skulle fjernes.  Aller først ble 3oo intellektuelle armenere hengt, deretter var det massearrestasjoner av armenske Deretter var det massearrestasjoner av armenske menn. Mennene ble bundet sammen med tau i små grupper deretter tatt til utkanten av byen sin og skutt. Deretter kom turen til armenske kvinner, barn og eldre. På svært kort varsel, ble de beordret til å pakke noen eiendeler, og være klar til å forlate hjemmene sine, under påskudd av at de ble flyttet til en ikke-militær sone for sin egen sikkerhet. Dette var begynnelsen på dødsmarsjen der hundretusenvis mistet livet, en etter en på veien mot den syriske ørken. En hver som prøvde å forlate dødsmarsjen ble øyeblikkelig skutt.  

genocide_collage_resiz

Armenske hus og eiendeler ble øyeblikket gitt bort til muslimske tyrkere, ja selv armenske barn som tyrkerne ville ha ble adoptert, påtvunget islam og ble utsatt for uhygienisk omskjæring.  De ble øyeblikkelig gitt nye, tyrkiske navn. Det forekom et unevnelig antall voldtekter av armenske kvinner, og en del ble også brukt til slavearbeid før de ble skutt og drept.

Dødsmarsjen fortsatte, armenerne ble nektet mat og vann, og ofte måtte de gå nakne i den brennheite sola de segnet om og døde. Anslagsvis 75 prosent av armenerne på disse marsjene omkom, spesielt barn og eldre. De som overlevde marerittet ble gjett inn i ørkenen uten en dråpe vann. Deretter ble de brutalt kastet utfor klipper, brent levende, eller druknet i elver.

genocide3

USAs ambassadør til Tyrkia, Henry Morgenthau, rapporterte til Washington: ‘Når de tyrkiske myndighetene ga ordre for disse deportasjonene, ga dødsdom til en hel rase “.

De gjenlevende armenerne klarte til slutt å forsvare seg i et lite område i Kaukasus. De hadde fått tak i våpen fra Russland, og fikk stoppet tyrkernes siste forsøk på å utrydde resten av dem i slaget ved Sardarabad. Dermed kunne de utrope en armensk republikk i en liten flik av deres historiske hjemland. President Wilson klarte å få med de allierte maktene og den nye etterkrigsregjeringen i Tyrkia på at Armenia skulle bli gjenopprettet i mye av det området som var deres historiske hjemland. Slik skulle det dessverre ikke bli for armenerne: De moderate tyrkiske ledere som har undertegnet traktaten ble kastet til fordel for en ny nasjonalistisk leder, Mustafa Kemal, som rett og slett nektet å godta avtalen. Armenia ble okkupert på nytt, de gjenværende armenerne ble utvist og området befolket av tyrkere.Ingen alliert makt kom den armenske republikken til unnsetning og den kollapset.

s-ARMENIAN-GENOCIDE-OBAMA-large

Bare en liten del av den østligste delen av det historiske Armenia overlevde ved å bli en del av Sovjetunionen. Armenia var en del av Sovjetunionen fram til frigjøringen i 1991 da landet ble selvstendig. På grunn av faren  fra Tyrkia har Armenia tillatt russiske militærbaser på sitt territorium. Det finne si dag ingen diplomatiske forbindelser mellom Armenia og Tyrkia, og grensen mellom de to landene er stengt. 

EU

 

Etter den vellykkede utslettelse av hele folket i historiske Armenia tilintetgjorde tyrkerne samtlige rester av armensk kulturarv inkludert uvurderlige mesterverk av gammel arkitektur, gamle biblioteker og arkiver. Tyrkerne raserte hele byer som en gang blomstrende Kharpert, Van og den gamle hovedstaden i Ani, for å fjerne alle spor av den tre tusen år gamle armenske sivilisasjonen.

Armenian-Genocide-18.04.13-300x224

Det er interessant å merke seg at Adolf Hitler kunne leksen sin om det armenske folkemordet godt. Da han i 1939 besluttet å invadere og å erobre hele Polen krevde han følgende av sine generaler: «Drep dem alle polakkene uten medlidenhet eller barmhjertighet, alle mennesker, kvinner og barn av polsk rase eller språk. Bare slik vil vi erobre den plassen vi trenger. Gjør som osmannerne gjorde med armenerne. Det er ingen som snakker om de døde armenerne lenger og det erobrede området er i dag Tyrkias.»

Hva er så grunnene til at Tyrkia ikke innrømmer og beklager folkemordet på armenerne?

I 1910 bestod 25 prosent av befolkningen i det området som utgjør dagens Tyrkia av ikke-muslimske minoriteter. I dag er Tyrkia er 99 % av tyrkerne muslimer. . Om man innrømmer utrenskningene, måtte det tyrkiske nasjonale narrativ skrives radikalt om, og nasjonalheltene i det ungtyrkiske triumviratet ville bli kraftig detronisert. En innrømmelse ville også ramme statens egentlige grunnlegger, Kemal Atatürk, som selv var skyldig i betydelige etniske utrenskninger. Kemal Atatürk hylles som en stor nasjonalhelt. På den okkuperte delen av Kypros er hans statue satt opp i hver eneste landsby.

genocide

En annen side av saken er det enorme erstatningskravet den armenske diasporen kunne tenkes å fremme i tilfelle en innrømmelse fra tyrkiske myndigheter. Det er ikke småtteri armenerne har blitt frastjålet. Hvis Tyrkia innrømmer ansvar for folkemordet, må de etter alle solemerker punge ut. Det vil verdenssamfunnet forvente av dem. Et tidsvitne fra massakrene kunne fortelle: ”1600 menn og kvinner ble sendt ut til fots, eller i oksekjerrer, på en fem timers reise til et sted kalt De Tre Møller, hvor de ble strippet for alle sine eiendeler av en gruppe tyrkiske kvinner, som så etter alt gull eller smykker de kunne ha gjemt på kroppene sine. Kvinnene ble deretter massakrert med ’økser, sigder, klubber og spader i det hellige Jihads navn og etter ordre fra sentralregjeringen.” I Trezibond ble selv linoleumen revet av gulvene av tyrkiske kvinner og barn, som fulgte i kjølvannet av politiet som kastet armenere ut av deres hjem. Lignende overgrep skjedde over hele Anatolia.”

Demonstration

Bård Larsen sier i sin artikkel i Vårt Land (2013) følgende: « I utgangspunktet skulle det ikke være nødvendig for en stat å ha kanoniserte meninger om historiske hendelser. Men i noen tilfeller kan det være moralsk nødvendig. For eksempel er den norske regjering representert på Holocaustdagen hvert år. Det er derfor på tide at den norske regjering anerkjenner folkemordet på armenerne, slik Sverige og en lang rekke europeiske land etter hvert har gjort. Norge, med sin posisjon i verdenssamfunnet, kan ikke lenger være bekjent av å bidra til historierelativisering og undergraving av et helt folks rett på en akseptert og sannferdig minnehistorie.»

Jeg vil gjerne anbefale en bok skrevet i romans form av forfatteren Franz Werfel skrev i 1933 og som omhandler folkemordet, “De førti dagene på Musa Dagh”. Den handler om flere hundre armenere som søkte tilflukt på fjellet Musa Dagh. Mange av dem ble reddet av franske og engelske skip etter og holdt ut på fjellet i 40 dager.

Det er laget flere filmer basert på boken. Den siste i 2007.

Kilder:

Wikipedia, diverse artikler om “The Armenian Genocide”

Diverse artikler fra http://www.armenianhouse.org/gibbons/tarsus/red-rugs.html

Artikkelen Folkemordet som fornektes, publisert 23. april – Vårt Land Bård Larsen

De førti dagene på Musa Dagh bind I og II – Franz Werfel

Intervjuer med armenere og tyrkere

Armenia (1)

 

404